Utsnitt av stua mi, med skreddersydde (dvs snekkerbygde) bokhyller fra gulv til tak.
Aftenposten hadde fredag 14. mars, det skulle vel bli for en uke siden, en artikkel i kulturdelen med overskriften «Pocketbøker er blitt stuerent». Og det er jo lett å konstatere når man er i bokhandelen, at pocketbøker er in. Det har med en ny holdning til bøker å gjøre, skal vi tro forståsegpåerne som uttaler seg i artikkelen. En trendanalytiker, Gunn Helen Øye, sier at «de unge i dag er mer opptatt av hva som står i boken, ikke hvordan den er innbundet». Boken er blitt forbruksvare, ifølge henne, og så sier hun: «Jeg synes faktisk det er litt harry å fylle en stue med metervis av bøker. [...] Men dette er selvsagt generasjonsavhengig, de gamle gjemmer ofte på sine bøker helt til de dør.» Dette er noe av det dummeste jeg har lest om bøker på lenge. Som om det skulle være noen motsetning mellom å være opptatt av hva som står i boken, og hvordan den er innbundet, eller å samle på den (om jeg kjøper pocket eller innbundet, går stort sett ut på ett). Dessuten er det ikke noe som "selvsagt er generasjonsavhengig". En seriøs forsker burde ikke operere med "selvsagte" sammenhenger.
Ifølge Øye må jeg være noe av det mest utrendy som finnes. Jeg har nettopp ominnredet stua mi med skreddersydde bokhyller, og ja - jeg har så absolutt tenkt å spare på bøkene mine til jeg dør, og jeg har rundt 7000 av dem (omtrentlig antall). Men blant disse 7000 bøkene er det faktisk mange pocketbøker, for jeg har kjøpt pocketbøker siden pocketbøkene kom, og det var antagelig da Øye gikk i barnehagen. Pocketbøker er nemlig ikke av ny dato, Fakkel og Lanterne het de første seriene, og de kom i syttiårene. Dette vet tydeligvis ikke Gunn Helen Øye. Hun vet heller ikke hva et bibliotek er, og hvordan det fungerer. Og da snakker jeg ikke om et folkebibliotek (som også er en utmerket ting), men om et privat bibliotek. Jeg vet det er noen som synes det er pretensiøst å kalle boksamlingen sin for et bibliotek, men jeg gjør det, og jeg har ikke det minste ønske om å være pretensiøs. Jeg har ikke noe ønske om å «vise frem» bøkene mine heller. Jeg har samlet på bøker hele livet fordi de alltid har gitt meg stor glede. Som forfatter og oversetter, og nå også som blogger, er biblioteket mitt også et arbeidsverktøy for meg, som jeg ikke kunne eller ville vært foruten. Dette skjønner ikke folk som Gunn Helen Øye. Sorry, Gunn Helen Øye, men et interiør som det du ser bilde av her, har vært trendy siden boktrykkerkunsten ble oppfunnet, og det kommer det til å fortsette å være. Man det må man kanskje være trendanalytiker for ikke å forstå.
4 kommentarer:
Helt enig i dine betraktninger omkring trendforskerens utsagn! Jeg tenkte at forskeren må være pur ung, men så er hun faktisk født i 1954, ifølge Wikipedia, og burde dermed ha skjønt litt mer, skulle man tro. Men nei, altså ikke. Ganske utrolig. Hvis Aftenposten og trendforskeren mener at pocketbøker er blitt både forbruksvare og stuerene nå, kjenner de ikke historien. Det burde være nok å vise til Allen Lane og Victor Gollancz i 1930-årenes England og deres fantastiske innsats for å gjøre kvalitetslitteratur tilgjengelig til en overkommelig pris.
Er det "pretensiøst" å kalle boksamlingen for bibliotek? Neida. Ordet betyr jo boksamling, slik diskotek betyr plate-/skivesamling. Dog bør vel et eget rom være avsatt til formålet for å fortjene betegnelsen bibliotek, etter mine begreper. Jeg misunner deg din bokhule! Ikke det minste harry. Tvert ifra. (bloom)
Kanskje denne trendforskaren framleis svergar til minimalisme i sitt eige interiør, og dermed snarare er ein utrendy trendforskar, enn ein som er hypertrendy?
Ingenting er forøvrig meir hyggeleg eller innbydande enn eit privat bibliotek, om det består av innbundne bøker eller pocketutgåver - eller ei fin blanding. Poenget med å ta vare på bøker er jo å kunne oppsøke dei igjen, når som helst, anten berre for å bla litt, for å leite etter noko spesielt, eller for å gjenta ei givande leseoppleving endå ein gong.
Harry er jo et av de begrepene som alle "vet" hva betyr, men ingen kan definere, og som man liksom kan lime på hva det skulle være, inkludert stuer fulle av bøker. Jeg synes det er flott med bøker, jeg, være seg i stua eller andre steder. Om det er trendy eller ikke spiller ingen rolle, for trender kommer og går uten noen form for logikk.
Jeg er medlem av denne "unge i dag", men jeg skulle gjerne hatt stua full av bøker. Dessverre har jeg verken egen stue eller råd til å fylle ei hypotetisk stue med bøker, men det kommer vel med tiden.
Muligens litt utenfor temaet men apropos pocketbøker. Du nevner Fakkel og Lanterne men Pax laget jo faktisk bøker rett til pocketformat i 60-åra. Som Jordens fordømte av Franz Fanon og noen bøker av James Baldwin. Heldigvis er flere av disse gitt ut på nytt ellers hadde det vel ikke vært mye igjen av dem. Novellesamlingen ”Nå tar jeg deg” ser ikke ut som at den er kommet på nytt. I hvert fall er det bare tre eksemplarer av denne boka i magasinet på Deichman, gudene må vite hva slags tilstand den befinner seg i! ”Med Gud og fascistene av Karlheinz Deschner” bare i ett ex. 1971. Hadde et ex sjæl en gang som jeg i et ubetenksomt øyeblikk solgte til noen som var mer interessert i boka enn meg akkurat da. Angrer jeg? Nei, evig eies kun det tapte. (Og heldigvis finnes den i hvert fall på Deichman...)
Legg inn en kommentar