Jeg leser en bok som heter Eat Pray Love av Elizabeth Gilbert. Underittelen er «One Woman’s Search for Everything» - intet mindre. Boken er en bestselger over hele verden. Jeg fikk den av en god venninne, og jeg må innrømme at jeg lurte på om hun fleipet med meg da jeg pakket den opp. Det lignet mistenkelig på chick lit. Men hun hadde selv kjøpt den og lest den i USA i fjor, og mente at jeg ville finne mange formuleringer å glede meg over i den. Og det hadde hun ganske rett i. Nå leser jeg min daglige dose Elizabeth Gilbert, og kan anbefale denne boka til alle som vil ha en ikke for tung, men givende leseopplevelse. Jeg har allerede sitert fra den HER. Beretningen er i jeg-form og handler i all sin banalitet om følgende:
«Elizabeth is in her thirties, settled in a large house with a husband who wants to start a family. But she doesn’t want any of it. A bitter divorce and a rebound fling later, Elizabeth emerges battered yet determined to find what she’s been missing. So begins her quest. In Rome, she indulges herself and gains nearly two stone. In India, she finds enlightenment through scrubbing temple floors. Finally, in Bali, a toothless medicine man reveals a new path, leaving her ready to love again.»
Høres ikke dette fælt ut? Jo. Men livet er fullt av paradokser, og faktum er at Elizabeth Gibsons «search for everything» er både underholdende og lærerik. Det samme mente tydeligvis magasinet Elle, som omtalte den som «as funny as it is wise». Og New York Book Review sa: «Fuelled by a mix of intelligence, wit and colloquial exuberance that is close to irresistible.»
Det siste kan jeg underskrive på. Dette er en bok av den typen som er vanskelig å legge fra seg når man først har begynt på den. Elizabeth Gibson er inne på det meste, fra alle aspekter ved en slitsom skilsmisseprosess til lovprisning av italiensk is og pizza (I have always thought we only had two choices in our lives when it came to pizza crust - thin and crispy, or thick and doughy. How was I to have known there could be a crust in this world that was thin and doughy? Holy of holies!). I Italia tilbringer hun ellers mye tid med å lære seg italiensk, «the most seductively beautiful language in the world». Forholdet til David, som hun forelsket seg i etter skilmissen, er ikke av de enkleste: «Last spring David had offered this crazy solution to our woes, only half in jest: ’What if we acknowledged that we have a bad relationship, and we stuck it out, anyway? What if we admitted that we make each other nuts, we fight constantly and hardly ever have sex, but we can’t live without each other, so we deal with it? And then we could spend our lives together - in misery, but happy not to be apart.’»
Veldig amerikansk det hele, men for en gangs skyld - slik opplever i hvert fall jeg det - på en veldig sjarmerende måte. Gilbert skriver så det gnistrer, hun er ærlig og personlig, observant og reflekterende, og det er noe befriende upretensiøst og likefremt over det hele. En bok helt fri for intellektuelt pisspreik. En amerikansk kvinnelig journalist i tredveårene på oppdagelsesreise i eget følelsesliv og i verden - det kunne vært grusomt, men det er helt praktfullt.
2 kommentarer:
Interessant... Jeg har nemlig hatt samme fordommer som deg til den boka. Tankene mine gikk kanskje ikke til chick litt., men mer til new age svada. Men ei venninne har lest og likt den, og når også du nevner at det er noe her, må jeg kanskje snuse på den selv. Kanskje. Hvis jeg finner plass på leselista mi. Og overvinner siste rest av fordommer mot boka.
Ja - takker for tipset.
Om jeg ikke har så mange fordommer, har jeg flere dårlige erfaringer med slike bøker.
Fristende innpakninger har vist seg å inneholde både svada og tomme kalorier.
Vel ... dette blir spennende.
Legg inn en kommentar