aroundbooks

aroundbooks

1. mars 2009

Dumt









Forfatteren Tore Renberg er i helgens utgave av Klassekampen tilgodesett med bortimot fem helsider (!) der han får utbasunere seg om sin avskjed med modernismen på ”det kalde 90-tallet”. Renbergs store skurk er litteraturprofessor Arild Linneberg ved Universitetet i Bergen, som skal ha forkynt at ”litteratur er ikke kommunikasjon”. En påstand Linneberg imøtegår ved å påpeke at det var filosofer, kunstnere og kunstteoretikere som Jurij Lotman og Umberto Eco som hevdet dette synet, og at poenget var at kunst var en negasjon av den kommunikasjonen man for eksempel møter i media. Teoretikerne som snakket om dette ønsket altså å redusere overflødigheten, støyen, i kommunikasjonen, ifølge Linneberg. Og det kan han ikke tenke seg at Renberg er så uenig i; at Renberg rett og slett har misforstått.
Linneberg sier at den episke romanen også sto sterkt i den perioden det er snakk om (eks. Lars Saabye Christensen), og at det alltid er blitt undervist i klassikerne.

Deretter fortsetter Renberg sitt ”oppgjør med modernismen” i form av en tre siders artikkel om Balzac der han hevder at han takket være Balzac, Lagerlöf og Laxness har gjenoppdaget ”festen” i litteraturen. (Underforstått var det med andre ord ingen ”fest” i modernismen ifølge Renberg.)

Renbergs "oppgjør med modernismen" er noe av det tåpeligste jeg har lest på lenge. Som Linneberg påpeker, finnes det selvsagt mange typer litteratur samtidig.
Renberg opererer etter min mening med kunstige og konstruerte perioder, typisk for den ulykksalige hangen til polarisering som preger en viss type norsk debattnivå. Ting er enten det ene eller det andre – det går ikke an å ha to tanker i hodet samtidig, enda vanskeligere er det å strekke seg så langt som til et helhetlig bilde.

Jeg har aldri lest noe av Tore Renberg, og sannsynligheten taler for at jeg heller aldri kommer til å gjøre det. Derimot leser jeg med stor glede Balzac, som alltid har befunnet seg i mitt litterære verdensbilde. I motsetning til Renberg trenger jeg derfor ikke å ”gjenoppdage” Balzac ut fra en eller annen programmatisk oppfatning av hva litteratur er eller ikke er, enn si foreta fordummende periodiske oppstykninger av den.

16 kommentarer:

livetleker sa...

Jeg har også lest Klassekampen i helga. Interessant å lese din kommentar. Men bli nå ikke så sinna på Tore Renberg at du ikke leser ham, - for da går du nemlig glipp av noe.

knirk sa...

Hei.
Dette var interessant å lese, selv om jeg ikke forstår alt. Men jeg har lest Renberg uten særlig begeistring. Balzac er et navn jeg stadig støter bort i, som jeg heeeelt sikkert burde vite noe om, men som jeg ikke vet noe om. Nå skal jeg google Balzac.

Dipsolitteraten sa...

Jeg fikk ikke Klassekampens bokmagasin denne gang, uvisst av hvilken grunn. Men etter hva du skriver, så har jeg kanskje ikke gått glipp av noe.

Jarle sa...

Her kan deltakarane lesa originalen: http://www.klassekampen.no/55739/article/item/null.

Sjølv tar eg Vinjes posisjon og "ler med det eine auga og gret med det andre"
eller i 2000-språk: :) og :(

Jarle sa...

HTML-koding er ikkje lett, men her kjem ein peikar som skal fungera: http://www.klassekampen.no/55739/article/item/null.

Tehme Melck sa...

En mener jeg går glipp av noe ved ikke å lese Tore Renberg, en annen har lest ham uten begeistring. Sånn er det. Min beslutning om ikke å lese Tore Renberg er for øvrig ikke basert på helgens Klassekampen, men på det inntrykket jeg har dannet meg av bøkene hans ut fra omtale, samt egne, små stikkprøver.

Jarle: Takk for lenken. Jeg tenkte ikke så langt. Da kan folk lese selv.

Flopsy sa...

Jeg mener også at du ikke har gått glipp av noe ved å unngå Renberg. Har riktignok bare lest "Mannen som elsket Yngve", og synes den var nokså irriterende.

Cyno Grassator sa...

He, he! Jeg tror Theme har opplevd noe av den samme irritasjonen som meg over at det er nødvendig å oppdage Balzac. Men hr. Melck er for streng. Her går det sikkert mye på sym- og antipatier, men Renberg er renhårig nok til å innrømme at for ham er det enten eller. Han er nesten litt selvironisk på dette punkt. Han er ikke i stand til å interessere seg for Claude Simon og Balzac samtidig.
Heretter må det bli kitsch-litteratur fra Renberg, etter mønster av den store Nerdrum. For hva jeg vet har det vært kitsch lenge. Jeg har heller ikke lest noen av de populære romanene til Renberg. Men han er da flink til å skrive begeistret i avisen!

Cyno Grassator sa...

Det ser ut til å dreie seg om en klassisk omvendelse. "Brenn alt du har tilbedt!" Vend deg til de gamle guder!
I et slikt religiøst konvertitt-perspektiv forstår man lettere at det er enten-eller. Man kan ikke følge Calvin og samtidig elske Moderkirken!

Tehme Melck sa...

Cyno: Takk for nyansene. Jeg kom kanskje i skade for å være like kategorisk som Renberg ...

Anonym sa...

Ah, det sagnomsuste nittitallets litteraturvitenskap i Bergen! Jeg var der og fikk ryddig og grundig undervisning i alt fra antikkens litteratur til disse modernistene. Linneberg underviste i avantgardismen og surrealismen og røykte sigar under forelesningene med rød klovnenese på. En Minneverdig Tid.

Tehme Melck sa...

anonym: Morsomt å høre. Du bekrefter dermed Linnebergs motargument om at det slett ikke var så ensidig som Renberg fremstiller det.

Anonym sa...

Nei, ensidig var det ikke, vi lærte både det ene og det andre, for eksempel lærte vi om Kant - som skrev at middelmådige forfattere kopierer andres regler, de beste forfatterne skaper sine egne. Sånn sett innrømmer jo Renberg over fem sider i Klassekampen at han er middelmådig. Ærlig nok, det.

Tehme Melck sa...

anonym: He-he, ja, men kanskje ikke helt bevisst fra Renbergs side?

Anonym sa...

Nei, ikke tilsiktet. Renberg har nok kvesset de "varme" klørne mot den "kalde" litteraturvitenskapen og de "iskalde" litteraturviterne samt det "frosne" modernismen for å ta røkla - nå en gang for alle. Så siste ord er neppe sagt.

Jarle sa...

Eg las Charlotte Isabel Hansen. Ikkje nobelprislitteratur akkurat, men eit kort, kort resymee her: Litteraturstudenten Jarle Klepp skriv hovudoppgåve om Proust. Han trakkar tungt inne i akademia. Så må han plutseleg ta hand om ei sju år gamal jente. Og boka skildrar dette møtet på ein fornøyeleg måte: det teoretisk, livsfjerne akademia kontra denne spill levande ungen og hennar syn på verden. Møtet fører til at akademikarane må revurdera sine posisjonar. TR har fått heile denne livsfjerne og livstrøytte teoretiseringa langt opp i halsen, og med sedvanleg entusiasme ropar han det ut, i avisa og i boka si

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...