Berømmelsens pris

La det være sagt med en gang: Overskriften er ironisk ment. Selvironisk. Riktignok har jeg ganske mange barnebøker (og noen andre bøker) bak meg etter hvert, men berømt er jeg ikke, og har aldri traktet etter å bli det eller gjort noe for å oppnå det. En annen ting er at det mer eller mindre automatisk følger en viss publisitet med det å være publisist, naturlig nok.

Da jeg for en del år siden befant meg på høyden av min ikke-berømmelse, var jeg kjent blant ungene i strøket som «han som skrev de bøkene». Hyggelig det. Men nå er disse ungene store, og jeg fører en nokså anonym tilværelse. Trodde jeg, inntil morgenturen i dag. På hjemveien fører den gjennom den lokale campus, et parkmessig område med en masse skoler, idrettsanlegg etc. I dag møtte vi en småskoleklasse med to lærere. Like før bikkja og jeg kom frem til dem, stoppet de opp - slik jeg oppfattet det for å «ordne rekkene». De skulle vel på tur, går jeg ut fra. Da jeg hadde passert dem, ropte den mannlige læreren som utgjorde fortroppen: «Hei! Vet du hva vi gjorde i går?» Det visste jeg naturlig nok ikke. «Da leste vi i den fine gåteboka di!» Og så forklarte han for alle ungene at det var jeg som hadde lagd boka de hadde hatt det så morsomt med i går, hvoretter alle ungene jublet.
Jeg hadde aldri sett fyren før, men han visste altså hvem jeg var. Jeg tror det er første gang jeg er blitt gjenkjent på gata, som forfatter. Så jeg er kanskje ikke så anonym som jeg tror. Men å bli tiljublet av en hel skoleklasse, da gitt.

En litt absurd opplevelse, men selvfølgelig morsomt med hyggelige tilbakemeldinger på det man lager. Jeg vet jo, både ut fra andres reaksjoner og egne erfaringer, at bøkene mine blir brukt og sprer mye glede, og det er morsomt å få det bekreftet. Så får jeg heller leve med at jeg i enkeltes øyne ikke er en «ordentlig» forfatter fordi råstoffet mitt er tradisjonslitteratur.