48 rue Defacqz

Jeg leser Hanne Ørstaviks siste bok. Jeg går ut fra at «Hanne Ørstaviks siste bok» kommer til å bli brukstittelen på denne boka. Det første problemet man støter på, er nemlig uttalen av den egentlige tittelen: 48 rue Defacqz. Jeg innbiller meg at det siste ordet skal uttales «døfaks», men så er det tallet. Jeg henstiller til min kollega Cyno Grassator (eller andre franskkyndige) om å komme meg til hjelp her; jeg vil gjerne vite både hvordan det skrives og uttales. Jeg kunne nok plundret meg til å finne det ut selv, men har så mye å gjøre.

Boka handler, som alle Ørstaviks bøker, om menneskers forhold til hverandre og seg selv, både på det mentale og kroppslige plan. En hovedrolle spiller også huset på adressen i tittelen, et Art Noveau-mesterverk i Brussel, fra slutten av 1800-tallet, som står der den dag i dag.

Hanne Ørstavik hører til de tre kvinnelige norske forfatterne jeg setter høyest. De andre to er Åsne Linnestå og Trude Marstein. Av disse er Linnestå min personlige favoritt, Ørstavik kanskje den største kunstneren, og Marstein på mange måter den mest imponerende (jeg tenker særlig på Gjøre godt). Nå vel, jeg skal ikke utdype dette ytterligere her og nå. Tilbake til Ørstavik.

Hver gang jeg leser Ørstavik, må jeg anstrenge meg skikkelig for å komme inn i språket hennes, for å finne en slags rytme, ja for i det hele tatt å klare å komme inn i teksten. Dette henger nok sammen med at jeg er vant til, og foretrekker, å lese mye og fort, i store sveip. Noen ganger går ikke det. Med Ørstavik går det ikke, og det slår meg at språket hennes blir mer og mer intrikat for hver bok. I «innledningsfasen» irriterer det meg rett og slett, dette er maniert, tenker jeg, dette er bare jåleri. Så utpenslet, så sært, går det ikke an å skrive. Men så pleier jeg å komme inn i det etter hvert, med denne boka går det litt bedre etter at den personen som heter Samuel er kommet inn i bildet, han utgjør et slags objekt som gjør at ting får litt struktur. Den samme opplevelsen av å streve i begynnelsen hadde jeg også med kallet - romanen, men den ga meg mye etter hvert, det har i det hele tatt vært en del av mønsteret når jeg leser Ørstavik, formodentlig blir det også slik med denne boken.

Når anmelderen i Klassekampens bokmagasin snakker om at Ørstavik «iverksetter et suggestivt og forførende univers allerede fra de første sidene», så funker det altså ikke sånn for meg. Kanskje det er jeg som er en dårlig leser, jeg vet ikke. Jeg må i hvert fall streve voldsomt for at Ørstaviks litterære suggesjon og forførelseskunst skal virke på meg. Men samtidig er altså min erfaring med henne slik at jeg ikke gir opp.

Og det skal sies at allerede gårsdagens leseøkt ga meg en pirrende følelse av at Ørstavik er en slags moderne, norsk Virginia Woolf - det har noe med den dvelende, på samme tid både uhyre konsentrerte og samtidig litt springende måten å skrive på, de sanselige, detaljerte observasjonene, og den følelsen jeg vil at en god forfattert skal gi meg, av at sånn, akkurat sånn som dette, er det ingen andre som skriver.