To tekster om mannens beste venn

Rakel tenker på kjønnet hans som en myk pose, hvordan det må være å ha en sånn mellom beina. At for hvert skritt så stryker lårene kjønnet mot den andre siden. At for hvert skritt er det som om noen sier Ja, kjønnet mitt finnes, kjønnet mitt er. Er det sånn det kjennes. Som et mykt dytt fra side til side hos en selv, en kiling, og når han tenker på det kan han kjenne det. Og kanskje ellers òg. Kanskje er det mest når han ikke tenker på det at han kjenner det, at kroppen hans kjenner det og hvisker det i ham, kjæler i ham, med ham, for ham. At det er sånn det er å ha det kjønnet, at det å konstant kjenne den kilingen også er å være mann.

Hanne Ørstavik: 48 rue Defacqz



En annen, enda større skrekk jeg hadde på den tiden, var den jeg hadde fått da jeg oppdaget at pikken min stod skrått oppover når jeg hadde stå. Jeg var misdannet, den var forvridd, og uvitende som jeg var, visste jeg ikke om man kunne gjøre noe med det, operere den eller hva slags muligheter som nå fantes. Om natten stod jeg opp og gikk ned på badet og fikk den til å reise seg for å se om det hadde forandret seg. Men nei, aldri. Den lå jo faen ta meg nesten inntil magen! Og var den ikke litt krokete også? Krokete og skjev som en jævla rot i skauen. Det betydde at jeg aldri kunne ligge med noen. Siden det egentlig var det eneste jeg virkelig ville, eller drømte om, ble fortvilelsen deretter. Det slo meg naturligvis at jeg kunne dra den nedover. Og jeg forsøkte det, jeg presset den ned så hardt jeg kunne, til det verket. Den ble rettere. Men vondt gjorde det. Og ikke kunne man vel ligge med en jente med hånden på pikken på den måten? Hva faen skulle jeg gjøre? Var det noe å gjøre? Dette gnagde i meg. Hver gang jeg fikk ståpikk, vokste fortvilelsen. Lå jeg på en sofa et sted og klinte med en jente, kanskje også hadde fått fingrene under genseren hennes, og pikken stod stiv som et spett mot buksebenet, visste jeg at dette var det nærmeste jeg kom, og at det alltid ville være det nærmeste jeg kom. Det var verre enn impotens, for dette gjorde meg ikke bare handlingsudyktig, men var også grotesk. Men kunne jeg be til Gud om at det skulle opphøre? Ja, til sist kunne jeg be til Gud om også det. Kjære Gud, ba jeg. Kjære Gud, la kjønnsorganet mitt rette seg ut når det blir fylt av blod. Jeg ber bare om dette en gang. Så vær så snill å la det gå i oppfyllelse.

Karl Ove Knausgård: Min kamp 1
Thomas J.R. Marthinsens anmeldelse av Knausgårds bok.