9. oktober 2009
To tekster om mannens beste venn
Rakel tenker på kjønnet hans som en myk pose, hvordan det må være å ha en sånn mellom beina. At for hvert skritt så stryker lårene kjønnet mot den andre siden. At for hvert skritt er det som om noen sier Ja, kjønnet mitt finnes, kjønnet mitt er. Er det sånn det kjennes. Som et mykt dytt fra side til side hos en selv, en kiling, og når han tenker på det kan han kjenne det. Og kanskje ellers òg. Kanskje er det mest når han ikke tenker på det at han kjenner det, at kroppen hans kjenner det og hvisker det i ham, kjæler i ham, med ham, for ham. At det er sånn det er å ha det kjønnet, at det å konstant kjenne den kilingen også er å være mann.
Hanne Ørstavik: 48 rue Defacqz
En annen, enda større skrekk jeg hadde på den tiden, var den jeg hadde fått da jeg oppdaget at pikken min stod skrått oppover når jeg hadde stå. Jeg var misdannet, den var forvridd, og uvitende som jeg var, visste jeg ikke om man kunne gjøre noe med det, operere den eller hva slags muligheter som nå fantes. Om natten stod jeg opp og gikk ned på badet og fikk den til å reise seg for å se om det hadde forandret seg. Men nei, aldri. Den lå jo faen ta meg nesten inntil magen! Og var den ikke litt krokete også? Krokete og skjev som en jævla rot i skauen. Det betydde at jeg aldri kunne ligge med noen. Siden det egentlig var det eneste jeg virkelig ville, eller drømte om, ble fortvilelsen deretter. Det slo meg naturligvis at jeg kunne dra den nedover. Og jeg forsøkte det, jeg presset den ned så hardt jeg kunne, til det verket. Den ble rettere. Men vondt gjorde det. Og ikke kunne man vel ligge med en jente med hånden på pikken på den måten? Hva faen skulle jeg gjøre? Var det noe å gjøre? Dette gnagde i meg. Hver gang jeg fikk ståpikk, vokste fortvilelsen. Lå jeg på en sofa et sted og klinte med en jente, kanskje også hadde fått fingrene under genseren hennes, og pikken stod stiv som et spett mot buksebenet, visste jeg at dette var det nærmeste jeg kom, og at det alltid ville være det nærmeste jeg kom. Det var verre enn impotens, for dette gjorde meg ikke bare handlingsudyktig, men var også grotesk. Men kunne jeg be til Gud om at det skulle opphøre? Ja, til sist kunne jeg be til Gud om også det. Kjære Gud, ba jeg. Kjære Gud, la kjønnsorganet mitt rette seg ut når det blir fylt av blod. Jeg ber bare om dette en gang. Så vær så snill å la det gå i oppfyllelse.
Karl Ove Knausgård: Min kamp 1
Thomas J.R. Marthinsens anmeldelse av Knausgårds bok.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
-
Statens kunstnerstipend er tildelt. På DENNE siden er det lenker til listene over både kunstnerstipender og garantiinntekter. Flere i det l...
-
Hva passer vel bedre akkurat nå enn et sommerbilde? Gustave Courbet: Les demoiselles des bords de la Seine (été), 1856, Musée du...
7 kommentarer:
Hva bunner dette behovet i - dette behovet for å skrive/fortelle om absolutt alt, ingen antydninger, noe for fantasien, kun rett på? Er det en form for "tabufryd"? Det er ikke lenger behov for kvalitet hos forfatterne, så lenge de "tør" er det nok? Enda et par "nye" bøker som jeg ikke behøver ha dårlig samvittighet for ikke å ha lest. Takk.
Interessant! Har nettopp begynt på Knausgård og leste det avsnittet i går kveld. Ørstavik ligger på vent. Ser frem til dine betraktninger om "Min kamp"; likte de du hadde om Ørstaviks bok.
Likte Knausgårdsitatet, jeg.
Forskjellen på å tenke høyt og å fortelle en historie, er at sistnevnte er beregnet på et publikum.
Jeg tror Ørstadvik har noen gode fortellinger å komme med, men de må stiles og ikke bare slippes.
Kan ikke si jeg kjente meg synderlig beriket av å lese noen av de to tekstfragmentene, men ...
Ørstaviks ga i det minste noen positive assosiasjoner til en grunnleggende nysgjerrighet kjønn imellom, som i beste fall kan føre til gjensidig aksept for forskjeller - og også verdsettelse av disse.
Antydningens kunst generelt ser imidlertid ut til å ha megre kår for tiden. Og da snakker vi kanskje om en selvforsterkende vekselvirkning mellom forteller og tilhører.
Synd, i tilfelle.
Scribo, man kan jo skrive om absolutt alt. Det er bare et spørsmål om hvordan. Og når det gjelder kvalitet hos de to forfatterne som er sitert her, oppfyller de kravet uten å blunke.
Kvalitet i litteraturen, ja, hva er det? For meg er det bl.a. at jeg glemmer tid og sted og bare leser. Like viktig er det at jeg ikke legger merke til hvorfor det er så bra; at jeg glemmer å se etter forfatterens litterære knep. Ørstavik og Knausgård får meg til tenke på skrivekurs og litterære virkemidler. Jeg sjekket internet og ganske riktig; Hordaland skrivekunstakademi og Forfatterstudiet i Bø ...
Legg inn en kommentar