Leserapport

Om det gikk litt tregt med Ivan Klimas Kjærlighet og søppel, gikk det desto raskere med Thomas J.R. Marthinsens Du. At jeg har vanskelig for å legge fra meg en bok jeg har begynt på, er alltid et kvalitetstegn i mine øyne, og det var tilfelle med Du. Men la meg aller først si at jeg er imponert over omslaget, som forfatteren har formgitt selv. Det er ikke ofte man ser, og resultatet er helproft.

Sjangeren er «fortellinger», det vil si kortprosa. 34 fortellinger om 34 forskjellige mennesker. Det forekommer meg at kortprosa er veldig in for tiden, særlig blant unge debutanter. En lettvint måte å begynne på, vil noen kanskje tenke, men jeg tror nok ikke det. Korttekster er kanskje lettere tilgjengelige for leseren enn en kompakt roman, men noen snarvei for forfatteren er det neppe. Enten kan man skrive eller så kan man ikke, uansett sjanger.

Og Marthinsen kan. I hver av de korte tekstene får vi et innblikk i en menneskeskjebne, observert av fortelleren, et jeg som skriver til et du. Språket er så økonomisk som sjangeren krever, men ikke minimalistisk. Marthinsen sier akkurat nok til at leseren får satt sin egen fantasi i sving og blir meddiktende. Av en eller annen grunn minner denne boka meg om Trude Marsteins Gjøre godt, som jeg også likte veldig godt og ble imponert over. Det har kanskje noe å gjøre med at teksten virker så enkel, beskrivelsene så hverdagslige, men samtidig er så dyptloddende.

Jeg så at en annen blogger, jeg husker ikke hvem, var kritisk til at Marthinsen satte navn på du-figurene, men min oppfatning er at det bare gjør objektene tydeligere. Uten denne tydeliggjøringen ville fortellingene miste noe av koloritten. Hvor bevisst eller ubevisst navnene er valgt i de enkelte historiene, har jeg ingen klar formening om. Det tror jeg ikke har noen betydning heller. Men det er viktig for historiene at de er der.

Marthinsen tar for seg de helt store temaene i menneskelivet, og jeg blir alltid imponert over unge debutanter (Marthinsen er 25 ennå et par uker) som har en innsikt og observasjonsevne og modenhet som jeg selv ikke var i nærheten av i den alderen. Og evnen til å gi det et litterært uttrykk.
En god debut. Men en debut. Og for å være litt kritisk til slutt: Er Marthinsen en eksponent for det jeg kaller «skriveflinkhet», eller er han et ekte kunstnerisk talent? Det gir Du meg, alle sine kvaliteter til tross, ikke noe klart svar på, slik en debutbok sjelden gjør.