aroundbooks

aroundbooks

11. august 2010

Leserapport






Krig og fred er en voldsom materie å gi seg i kast med, men lesingen flyter forbausende lett. Jeg er nå i gang med bok 2 (av 3). Første bok sluttet med slaget ved Austerlitz 2. desember 1805, der Napoleon slo de russisk-østterikske styrkene.
Som tidligere bekjent har jeg aldri lest noe av Tolstoj før, og min kunnskap om ham har stort sett bestått i vissheten om at han er en av de store russere. Jeg har ennå ikke skaffet meg Kjetsaas bok om ham, men nysgjerrigheten etter å vite mer om både forfatteren og verket førte meg til en liten ekspedisjon i egne hyller. Mens jeg har fullt opp av norsk litteraturhistorier, viste det seg at det var dårligere bevendt med verdens litteraturhistorie. Jeg har den store i 12 bind som kom i Bokklubben Nye Bøker i 1981, og så har jeg Harold Blooms Vestens litterære kanon, pluss Haarberg/Selboe/Aarset: Verdenslitteratur. Bloom skriver nesten bare om en bok som heter Hadsji Murat, som jeg aldri har hørt om. Den kom på norsk i 1929, ser jeg, og i ny oversettelse ved Geir Kjetsaa i 1996, med tittelen skrevet Hadzji Murat.
Haarberg/Selboe/Aarset opplyser at Turgenjev opprinnelig ble betraktet som den viktigste russiske forfatteren, men at Tolstoj og Dostojevskij senere har inntatt den rollen. I sin korte omtale plasserer de Tolstoj idémessig og litterært, men konsenterer seg mest om Anna Karenina når det gjelder omtale av verkene.
Tolvbindsverket Verdens Litteraturhistorie tar Tolstoj grundig for seg, ikke minst Krig og fred.

«Over det mektige lerretet Tolstoj spente opp, gled franskmennenes, østerrikernes og russernes keisere, Napoleons tapre marskalker, habsburgernes drevne diplomater og de prøyssiske strateger som forberedte slagene med vitenskapelig pedanteri. Ikke mange fikk bli stående på pidestallen. Heller ikke hans egne berømte landsmenn, selv om de tar seg betraktelige mindre ynkelige ut enn representantene for det hovmodige Vest-Europa. Varme i stemmen fikk han bare når han talte om de navnløse soldatene og de få offiserene som ikke skilte seg fra dem. De var de og det rrussiske folks spintane reisning mot okkupanten som vant seieren over Napoleon.

Krig og fred er likevel mer enn en historisk roman. Det som ligger i tittelens fred, dvs. skildringen av familiene Rostov, Bolkonskij, Kuragin osv., fyller halvparten av det store verket. Det er balanse mellom de to elementene. Tolstoj foretok denne avveiningen ut fra sin overbevisning om at dagliglivet går sin gang mer eller mindre uanfektet, hvor katastrofale de historiske begivenheter enn er. De enkle kjensgjerninger - fødsel, det daglige brød, kjærligheten, døden - var mer vesentlige for epokens mennesker enn den såkalte historie. Hvor dyktig han enn malte krigen, hvilken innsikt han enn hadde i det diplomatiske og politiske spill, var det kanskje i skildringen av det elementære liv hans talent frodigst kom til utttrykk

Dette forsøket på å innfange helheten medførte at hans persongalleri ble enormt. I alt 559 personer opptrer i romanen. Det beundringsverdige er ikke mylderet, men den sikkerhet hver enkelt er tegnet med. Fra hovedpersonene - det er et halvt snes av dem - til bifigurene er de tegnet så presist og sterkt at de får kjøtt og blod, tenker og sanser hver på sin måte. Tolstoj har avlurt dem deres karakteristiske trekk, lyttet til alt det menneskene røper seg ved, og med en sjelden intuisjon sluttet seg til deres tanker og følelser. Hans mottagelighet synes å være uten grenser og hans åpenhet for inntrykk alltid like klar og frisk. Hans personer lever i en verden som ses, luktes og føles slik vi selv gjør det når vi er mest opplagt.

Krig og fred bæres ikke av en dramatisk komposisjon som Dostojevskijs romaner, den flyter av sted som en elv, snart raskere, snart langsommere. Scene følger på scene, de er ikke bundet sammen, men står hver for seg som avrundede og sluttede mikrokosmer. Det som holder det hele sammen er den illusjon av tid som går, den illusjon av bevegelse som forplanter seg til leseren. Men at boken skulle mangle struktur, som ofte hevdet, er uriktig. Det skjulte reisverk er kontrastprinsippet, som antydes alt i tittelen og som hviler på livsoppfatningen at sorgen og gleden de vandrer til hope».

Det jeg kanskje savner, er en nærmere redegjørelse for de litterære teknikkene Tolstoj bruker. De er mange og varierte, fra bred episk skildring til krigsreportasje og en foregripelse av Joyces og Prousts «stream of consciousness». Hemingway så ham som en læremester når det gjaldt realistiske og uheroiske krigsskildringer, direkte merkbart bl.a. i Klokkene ringer for deg. I tillegg til de eminente personskildringene er det en rekke skildringer av ulike scener, så vel utendørs som innendørs, som får leseren til å se det hele for seg, en slags litterær clair-obscur-teknikk, helt makeløst gjort. Man merker den tåkemettede luften mot huden, kjenner kruttlukten, hører stemmer og rop, raslingen i kjoler når adelen fester, duften av mat.

8 kommentarer:

Sjeldnere enn sorte svaner sa...

Ja. Lev, Tolstoj! Lev!
Jeg leste "Krig og fred" for lenge siden, jeg var antagelig for ung da, og har hatt lyst til å lese den igjen. Men jeg gjorde meg ferdig med "Noveller" av Tolstoj for et par uker siden, en litt annerledes leseropplevelse enn ovennevnte tittel. Enkle eventyraktige historier med klart religiøse og moralske undertoner. Eller snarere som hovedtemaer. Anbefales forøvrig.
Ellers ligger "Herr og dreng" på vent.
Fortsatt god lesning!

scribo sa...

Dialog er vel kan vel også brukes som et nøkkelord til Tolstojs forfatterskap, indre og ytre dialog. Dostojevskij er også kjent for samme. Michail Bachtin, spennende russisk litteraturviter (1895-1975) har skrevet om dilogisme. En digresjon, angående te; Marcel Proust ble servert lindeblomstte og marengskake som vekket et luktminne som "forårsaket" romanen. En påstand jeg ikke vet om stemmer, siden jeg ikke har lest romanen, men det er en spennende tanke, i alle fall for en som er opptatt av sanser, litteratur og te.

scribo sa...

Jeg mente selvfølgelig "dialogisme" ...

Karin sa...

Bloggpost til inspirasjon! Jeg leste en del av Tolstoj for noen år siden, men har aldri kommet meg gjennom "Krig og fred". Men nå fikk jeg lyst til å ta frem boken igjen.

Hvis du ikke har lest noe av Turgjenev så anbefaler jeg han. Tror ikke han er så godt kjent i Norge, men romanene hans er verd å lese. Min favoritt er hans roman "Et adelshjem", en roman uten politikk, men med en dramatisk kjærlighetshistorie. Men "Fedre og sønner" er også en fin plass å starte.

Anonym sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.
Anonym sa...

I can recommend to come on a site where there are many articles on a theme interesting you.

Cyno Grassator sa...

Hadzji Murat er fortere lest enn Krig og fred. En sterk fortelling! Og plutselog forstår man at Kaukasus er uforståelig.

mary sa...

Takk for fint innblikk! Nå skal jeg hive meg over dem jeg også. Har lest bok en en gang i en fjern fortid. Det er sikkert femten år siden...

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...