Mesteren og Margarita

Takket være Dipsolitteraten fikk jeg sett første episode av den russiske TV-filmatiseringen av Mesteren og Margarita på NRK2 i går kveld. Det angrer jeg ikke på. Det begynner å bli en stund siden jeg leste boken, men jeg tok den frem og bladde litt i de første sidene, og det forekom meg at filmatiseringen var usedvanlig tro mot teksten. Det likte jeg. Også ellers var det kvalitet på alle punkter. Jeg må innrømme at jeg også likte spesielt at det var en russisk filmatisering, med ukjente (for oss), men glimrende skuespillere, som selvsagt snakket russisk. Ikke fordi jeg har noe forhold til russisk eller det minste kjennskap til det, men fordi jeg av og til blir så lut lei den angloamerikanske kulturdominansen som vi lider under - ja, bokstavelig talt lider under - i vår del av verden. Det gjelder nesten på alle områder, fra litteratur til musikk og film. Jeg nevnte for noen år siden her i bloggen en liste i en eller annen avis over de ti beste krigsfilmene, hvoran 9 mener jeg å huske var amerikanske. Selvsagt. Den tiende var antagelig tysk eller fransk. Filmen som etter min og mange andres mening virkelig er verdens beste krigsfilm, den sovjetiske Gå og se! var overhodet ikke nevnt. Skal vedde på at de som hadde satt opp listen ikke engang hadde hørt om den.
Selv foretrekker jeg både musikk og filmer fra andre kulturer. Når det gjelder musikk, har jeg aldri tilhørt eller dyrket den angloamerikanske pop/rock-kulturen, og når det gjelder film lar jeg meg ikke overkjøre av Hollywoods propaganda-apparat. Det betyr ikke at jeg ikke ser amerikanske filmer, men at jeg velger bort svært mye. Tarantino liker jeg. Jeg så Ingloriuos Basterds nå nylig, og syntes den var praktfull. Men det er jo litt interessant at den suverent beste skuespilleren var tysk-østerrikske Christoph Waltz, som innkasserte en høyst velfortjent Oscar for beste mannlige birolle. Tenk i det hele tatt hva som finnes av talenter og ressurser utenom den angloamerikanske sfære, som vi dessverre sjelden eller aldri hører eller ser! (Dårligste skuespiller i Inglorious Basterds var Brad Pitt - selvfølgelig, hadde jeg så nær sagt - som med sin umodenhet, sitt påklistrede kjekkasflir og sitt generelt manglende talent ødelegger enhver rolle.)
Men for å vende tilbake til Mesteren og Margarita: Jeg gleder meg til neste episode. Burde selvsagt lest boken parallelt, men vet ikke om jeg rekker å kombinere med Krig og fred, som jeg ikke klarer å legge fra meg.

Et innlegg om Mesteren og Margarita finner du HER, på bloggen Bokmerker.