aroundbooks

aroundbooks

29. april 2011

Stafett

Jeg er muligvis litt treg i oppfattelsen. Angående Dipsolitteratens stafett, trodde jeg at jeg skulle sende et bidrag til ham, som han skulle lime inn etter sitt. I stedet var det omtrent omvendt, hvis jeg nå omsider har forstått det riktig. Her kommer derfor først Dipsos bidrag, og så mitt. Jeg har fulgt opp temaet, som man ser.

Jeg er et sykt menneske... Jeg er et ondt menneske. Et frastøtende menneske er jeg. Jeg tror jeg er syk i leveren. Forresten begriper jeg ikke en døyt av min sykdom, og vet ikke så nøye hvor jeg er syk.

Jeg kommer jo tross alt omsider til å være helt død snart. Kanskje i neste måned. Da blir det i april eller mai. For året er bare så vidt begynt, tusener av små ting forteller meg det. Det kan være jeg tar feil, og at jeg kommer til å overleve sankthans, og kanskje til og med den fjortende juli - frihetens dag. Men hva er det jeg sier, kjenner jeg meg selv rett, kunne jeg finne på å holde ut helt til Kristi forklarelsesdag eller Maria himmelfart i august. Men jeg tror ikke det, jeg tror ikke jeg tar feil når jeg sier at disse festlighetene kommer til å finne sted uten meg i år.

Jeg sender stafettpinnen videre til Steinar Lillehaug

28. april 2011

På sporet av Graham Greene





Av og til synes jeg det kan være greit å ha litt bakgrunnsinformasjon om forfattere og verk. Særlig når jeg befatter meg med hovedverk eller hele forfatterskap. Ikke fordi jeg mener at et litterært verk er en kode som skal løses - jeg leser primært for å oppleve, ikke for å tolke. Når jeg likevel noen ganger synes det er fint med bakgrunnskunnskap, er det først og fremst for å gjøre leveopplevelsen større.
Siden jeg nå tar for meg Graham Greene, ville jeg derfor gjerne vite mer om bøkene hans. Greene betraktes jo som den største britiske forfatter i det forrige århundre, så det finnes rikelig med litteratur om ham. Han har blant annet fått sin store biografi i tre bind, men jeg er ikke så interessert i tradisjonelle biografier. Etter å ha studert utvalget endte jeg med professor Michael G. Brennans bok Graham Greene: Fictions, Faith and Authorship, der alle Greenes bøker og faser av forfatterskapet blir redegjort for på en kunnskapsrik og inspirerende måte, og skrevet på en fremragende klar og tilgjengelig engelsk sakprosa.

Jeg kjøpte også Articles of Faith: The Collected Tablet Journalism of Graham Greene. Dette sier kanskje ikke norske lesere så mye, men The Tablet er det ledende engelske katolske tidsskriftet. Det var i et intervju i dette bladet at Greene kom med sitt berømte utsagn om at han ikke var en «katolsk forfatter», men en forfatter som tilfeldigvis var katolikk. ("Why I’m still a Catholic - Graham Greene on God, sex and death", The Tablet 23. september 1989)
Denne boken er vel av størst interesse for katolske lesere av Greene, vil jeg tro. For alle andre vil jeg sterkt anbefale Michael G. Brennans bok.

26. april 2011

Vår mann i Havana






Fra filmatiseringen av Vår mann i Havana (regi Carol Reed, 1959). Alec Guinness som støvsuger- og "etterretningsagenten" Mr. Wormold, og Ernie Kovacs som politikapteinen Segura. I denne scenen spiller de dam med miniatyr-whiskyflasker som brikker (hver gang de tar en brikke, drikker de den).




Jeg har nettopp lest ferdig Graham Greenes Vår mann i Havana. Det er den fjerde boken av Greene jeg har lest så langt i år. 2011 skal, som tidligere meddelt, være et Graham Greene-år for meg. Det går jo ikke an å ha en yndlingsforfatter som man knapt har lest!
Vår mann i Havana anskueliggjør nokså tydelig hvorfor Greene, i hvert fall i en periode av forfatterskapet, delte bøkene sine inn i kategoriene novels (seriøse romaner) og entertainments (underholdningsromaner). Toget til Istanbul, som jeg leste tidligere i år, regnes visstnok også til de sistnevnte, men jeg synes den har langt mer nerve og dramatikk enn Vår mann i Havana. En markant forskjell mellom disse to er også at Vår mann i Havana er en typisk morsom bok, i motsetning til Toget til Istanbul.
Vår mann i Havana handler kort fortalt om en britisk støvsugeragent i Havana, Mr. Wormold, som mer eller mindre ved tilfeldighetenes spill brått befinner seg i rollen som en Secrets Services viktigste kontakter i Det karibiske hav. Boken ble utgitt i 1958, ett år før Fidel Castro tok makten, så det er Batistas Cuba handlingen utspiller seg i.
Støvsugeragenten Wormold er ikke det minste interessert i storpolitiske intriger, men lar seg motstrebende verve til etterretningsagent utelukkende av økonomiske grunner, nærmere bestemt for å kunne gi sin øyensten, den syttenårige datteren Milly, en god utdannelse. Wormold dikter ganske enkelt opp alle sine rapporter, noe som fører til atskillige komplikasjoner. Greene var jo selv britisk etterretningsagent under krigen, så dette var en kjent verden for ham. Enkelte hevder at Greene var etterretningsagent hele livet, og at skrivingen var et skalkeskjul! Sannhetsgehalten i dette har jeg ingen formening om.
Jeg ser at boken av mange blir fremstilt som svært spennende, men jeg opplevde den først og fremst som humoristisk. Og ganske lettbent. Som den amerikanske kritikeren A.A. DeVitis sier det: "Anyone looking for deep philosophical and religious meaning in Our Man in Havana will be disappointed, for Greene does nothing more in the entertainment than entertain." Her er for eksempel lite eller ingenting av Greenes sedvanlige «katolske» funderinger over tro og liv. Om dette har kritikeren Marc Bosco sagt: "Greene's use of Catholicism becomes more a satirized, stereotypical cultural signifier than a religious lens through which to focus on reality."
Mange vil nok finne denne boken underholdende, men jeg syntes den var litt kjedelig. Det kommer kanskje av at jeg ikke leser bøker for å bli underholdt i ordets tradisjonelle forstand. For meg kan en bok bare være underholdende, det vil si verd å lese, når den har en viss dybde.
Hvilken bok av Greene jeg skal i gang med nå, har jeg ikke helt bestemt ennå. Antagelig blir det et av hans hovedverk, nemlig Makten og æren.

6. april 2011

GAM






Jeg samler på bøker, men jeg er ikke noen bibliofil samler. Jeg er ikke opptatt av førsteutgaver og sjeldenheter og denslags. Det er innholdet som teller for meg. Likevel synes jeg det er litt morsomt å være eier av samtlige utgaver av GAM, Gyldendals Aktuelle Magasin, som kom med syv nummer i årene 1977-1980 (når det er seks blader på bildet, skyldes det at det ene var et dobbeltummer). Jeg vet ikke hvorfor dette tidsskriftet hentes frem nå - det var nylig gjenstand for et foredrag under en tidsskriftdag på Litteraturhuset, og i siste nummer av Vagant er det en stor artikkel om dette tidsskriftet og dets skaper Sigmund Hoftun. Ingressen til denne artikkelen lyder: "Sigmund Hoftuns ufortjent glemte boktidsskrift GAM representerte en forfriskende blanding av høyt og lavt, journalistikk og litteratur, humor og alvor, viktig og uviktig. Dessverre gikk det inn etter bare syv utgaver."   Dessverre skal jeg gjerne underskrive på. Jeg husker godt hvor trist jeg syntes det var da det plutselig ikke kom flere nummer.
På Antikvariat.net ser jeg at Norlis antikvariat i Oslo har alle numrene innbundet (før i tiden sparte man av og til på tidsskrifter ved å binde dem inn) til den nette pris av 1250 kroner, mens Nynorsk Antikvariat i Tvedestrand har ett nummer til kr. 100. Og det er alt Antikvariat.net har å tilby av GAM. (Til orientering kan det nevnes at et nummer av GAM i sin tid kostet kr. 17.50)
Min fullstendige utgave er ikke innbundet, men ligger i en bunke i bokhylla. Men samtlige nummer er hele og pene. Og det er mulig at dette er et "ufortjent glemt tidssskrift", men jeg tar det faktisk frem ikke så rent sjelden. Etter over tredve år virker det forsatt merkelig friskt, blant annet på grunn av den grafiske formgivningen, men også på grunn av det gode innholdet, om enn aktualiteten selvsagt har tapt seg. Til gjengjeld utgjør det nå et interessant tidsbilde fra vår nære litterære fortid.

Enda et intervju








Foto Rolf M. Aagaard/Gyldendal
PS Jeg syntes det var litt moro å bli fotografert nylig av en av Norges mest
kjente pressefotografer, Rolf M. Aagaard i Aftenposten. Nå pensjonist
og "husfotograf" for Gyldendal.



Det er ikke det at jeg har så veldig stort markeringsbehov, men HER er et intervju Bokklubben Barn har med meg i forbindelse med den nye boka mi, som er hovedbok der (trykk på "Intervju med forfatteren" under bildet av boka), og HER er et intervju som Dipsolitteraten nylig hadde med meg. Bokklubben har forresten brukt et gammelt bilde (dvs meg i en yngre utgave), derfor bringer jeg et oppdatert bilde her. Årene går.

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...