Vår mann i Havana

Fra filmatiseringen av Vår mann i Havana (regi Carol Reed, 1959). Alec Guinness som støvsuger- og "etterretningsagenten" Mr. Wormold, og Ernie Kovacs som politikapteinen Segura. I denne scenen spiller de dam med miniatyr-whiskyflasker som brikker (hver gang de tar en brikke, drikker de den).




Jeg har nettopp lest ferdig Graham Greenes Vår mann i Havana. Det er den fjerde boken av Greene jeg har lest så langt i år. 2011 skal, som tidligere meddelt, være et Graham Greene-år for meg. Det går jo ikke an å ha en yndlingsforfatter som man knapt har lest!
Vår mann i Havana anskueliggjør nokså tydelig hvorfor Greene, i hvert fall i en periode av forfatterskapet, delte bøkene sine inn i kategoriene novels (seriøse romaner) og entertainments (underholdningsromaner). Toget til Istanbul, som jeg leste tidligere i år, regnes visstnok også til de sistnevnte, men jeg synes den har langt mer nerve og dramatikk enn Vår mann i Havana. En markant forskjell mellom disse to er også at Vår mann i Havana er en typisk morsom bok, i motsetning til Toget til Istanbul.
Vår mann i Havana handler kort fortalt om en britisk støvsugeragent i Havana, Mr. Wormold, som mer eller mindre ved tilfeldighetenes spill brått befinner seg i rollen som en Secrets Services viktigste kontakter i Det karibiske hav. Boken ble utgitt i 1958, ett år før Fidel Castro tok makten, så det er Batistas Cuba handlingen utspiller seg i.
Støvsugeragenten Wormold er ikke det minste interessert i storpolitiske intriger, men lar seg motstrebende verve til etterretningsagent utelukkende av økonomiske grunner, nærmere bestemt for å kunne gi sin øyensten, den syttenårige datteren Milly, en god utdannelse. Wormold dikter ganske enkelt opp alle sine rapporter, noe som fører til atskillige komplikasjoner. Greene var jo selv britisk etterretningsagent under krigen, så dette var en kjent verden for ham. Enkelte hevder at Greene var etterretningsagent hele livet, og at skrivingen var et skalkeskjul! Sannhetsgehalten i dette har jeg ingen formening om.
Jeg ser at boken av mange blir fremstilt som svært spennende, men jeg opplevde den først og fremst som humoristisk. Og ganske lettbent. Som den amerikanske kritikeren A.A. DeVitis sier det: "Anyone looking for deep philosophical and religious meaning in Our Man in Havana will be disappointed, for Greene does nothing more in the entertainment than entertain." Her er for eksempel lite eller ingenting av Greenes sedvanlige «katolske» funderinger over tro og liv. Om dette har kritikeren Marc Bosco sagt: "Greene's use of Catholicism becomes more a satirized, stereotypical cultural signifier than a religious lens through which to focus on reality."
Mange vil nok finne denne boken underholdende, men jeg syntes den var litt kjedelig. Det kommer kanskje av at jeg ikke leser bøker for å bli underholdt i ordets tradisjonelle forstand. For meg kan en bok bare være underholdende, det vil si verd å lese, når den har en viss dybde.
Hvilken bok av Greene jeg skal i gang med nå, har jeg ikke helt bestemt ennå. Antagelig blir det et av hans hovedverk, nemlig Makten og æren.