aroundbooks

aroundbooks

8. november 2012

Anna Karenina









Kitty og Levin har også sine problemer, men deres forhold styrkes i motgangen. Bilde fra den nye filmatiseringen - irske Domhnall Gleeson som Levin og svenske Alicia Vikander som Kitty. (Skildringen av landadelsmannen Levin er et selvportrett av Tolstoj.)


Egentlig hadde jeg tenkt å la bloggleserne følge min lesing av Anna Karenina, men i stedet gikk bloggen i dvale, en dvale den nå riktignok ser ut til å være våknet av, men «Anna Karenina-føljetongen» ble det slutt på. Det betyr imidlertid ikke at det ble slutt på lesingen. Jeg har nå nettopp tatt fatt på tredje og siste bok, og nærmer meg så smått slutten. Og jeg må bare få si det som sikkert lyder som en banal selvfølge: For en fantastisk bok dette er. Det er sjelden jeg har vært så bergtatt av en historie som denne. At Tolstoj er en fantastisk forteller, fikk jeg demonstrert da jeg leste Krig og fred for to år siden (det første jeg leste av ham), men Anna Karenina slår det meste av hva jeg har lest i det hele tatt. Det er så dirrende intenst hele tiden, og man kommer så under huden på disse menneskene at man gripes i sitt innerste.

Jeg har nå lest en del av Dostojevskij og Tolstoj de siste årene, og ut fra det jeg har lest om dem, har jeg fått inntrykk av at det eksisterer en oppfatning av at Dostojevskij er mer moderne i sin psykologi enn Tolstoj. Jeg har vanskelig for å forstå det, jeg synes Tolstoj er en så skarptseende og dyptloddende menneskekjenner som det går an å bli, og dessuten en mer effektiv og underholdende forteller enn Dostojevskij, synes jeg. Det kan riktig nok skyldes at jeg har lest Dostojevskij i en eldre oversettelse og Tolstoj i nyere, men jeg er ikke sikker på at det i så fall bare skyldes det.

Den røde tråden i boken er selvsagt forholdet mellom Anna og hennes elsker Vronskij og den umulige stillingen de setter seg selv i, både sosialt og personlig, ved å følge hjertets stemme som de gjør. Parallelt med denne røde tråden går den viktige bi-tråden som følger Levin og Kittys forhold. Den utgjør en organisk naturlig del av beretningen og oppleves ikke som en demonstrativ kontrast. Begge forhold skildres med mange nyanser; Kitty og Levin har det ikke bare lett, og Anna og Vronskij opplever jo en berusende lykke, men tendensen i de to forholdene er likevel klar i det lange løp; Kitty og Levin bygger, gjennom sine viderverdigheter, et grunnlag for varig samhold og lykke, mens Annas og Vronskijs forhold beveger seg ubønnhørlig mot undergangen.

En del episoder fremtrer som små høydepunkter underveis; dramatisk, som når Anna, etter å ha forlatt mann og barn, sniker seg til et møte med sønnen i sitt tidligere hjem - den stakkars gutten er sågar forsøkt innbilt at moren er død - eller muntert, nesten komisk, som skildringen av kirkevielsen til Levin og Kitty, som er like ubehjelpelige og henførte av stundens alvor begge to.

Nå har jeg nettopp lest om da Anna får besøk av sin svigerinne Dolly, som kanskje er den som står henne nærmest. (Boken begynner jo med at Anna hjelper Dolly i den prekære situasjonen da Dolly oppdager sin manns utroskap.) Da Dolly besøker Anna nå da boken går mot slutten, lever Anna og Vronskij på hans gods langt ute på landet, sosialt isolerte. Begge går imidlertid entusiastisk opp i driften av godset og virker lykkelige utad, men nettopp i denne passasjen blottlegges det hvor ulykkelig Anna er innerst inne, hvor håpløs situasjonen er. Sosialt kan hun reddes ved å få skilsmisse fra sin mann og formalisere sitt forhold til Vronskij, men sønnen, som hun elsker så høyt, har hun mistet uansett, for ham vil hennes mann ikke gi slipp på, og datteren som Anna har fått med Vronskij, er også ektemannens datter juridisk sett. Dessuten betror Anna Dolly at hun ikke kan få flere barn, og kan dermed ikke skape en ny «legal» familie med Vronskij. I denne passasjen fremkommer det også at Anna har begynt å ta et opiumspreparat, et tydelig tegn på at hun bak fasaden har det alt annet enn bra.

 Det er nesten utrolig at spenningen nå mot slutten kan være så intens til tross for at slutten er så kjent som den er. Det er lenge siden jeg har vært så intenst grepet av en bok som denne.

PS Da jeg var på kino i Berlin nylig, så jeg en trailer for den nye filmatiseringen med Keira Knigthley i hovedrollen. Den ga så absolutt mersmak. Nå fremgår det riktig nok av boken at Anna faktisk er relativt fyldig - fyldig og blendende vakker. KK svarer unektelig bare til ett av disse kriteriene, men traileren tyder uansett på at det skal bli en opplevelse å se henne som Anna Karenina.

1 kommentar:

Bjørg, mellom linjene. sa...

Eg var og veldig fascinert over intensiteten i boka, då eg las ho i fjor vinter. Både intrigene og historien er kjende og velbrukte, likevel er det noko eige med å faktisk lese det heile. Eg trur du er inne på noko, i det du skriv om psykologi.

Eg ser og fram til filmen.

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...