Kaja Schjerven Mollerin

To innlegg nedenfor, under overskriften «Tanker i dvale», skrev jeg noe om at mitt inntrykk av litteraturvitere er at de skriver mer for å markere seg i sitt eget fagmiljø og/eller for å meritere seg enn for vanlige lesere, men at det burde være en del av deres profesjonalitet å skrive sånn at vanlige lesere kan ha utbytte av det.

Jeg skrev også at unntakene fantes. For eksempel har jeg hatt stort utbytte av Marta Norheims siste bok, Friksjonar, hvor hun blant annet skriver om hvordan hun som anmelder definerer kvalitet. Norheim er en av dem som skriver slik at man kan forstå det. Litteraturviteren og anmelderen Kaja Schjerven Mollerin er en annen. I et innlegg i 2009 skrev jeg:

Jeg synes Bokmagasinet i Klassekampen bare blir bedre og bedre. Det må være et av landets beste litterære tidsskrifter. Litterære tidsskrifter ellers går ofte over hodet på meg, men jeg gidder ikke lenger føle meg dum når noen skriver så høytravende og ugjennomtrengelig at jeg ikke skjønner det. Men sånn er det altså ikke med Klassekampens Bokmagasin, de som skriver der, skriver sånn at selv jeg skjønner det. En av magasinets medarbeidere som jeg liker å lese, heter Kaja Schjerven Mollerin. I siste nummer har hun en stor artikkel om Herta Müller som ga meg en ypperlig presentasjon av et forfatterskap jeg ikke kjente fra før. Ingenting av det jeg hittil har lest om Herta Müller i forbindelse med tildelingen av nobelprisen har gitt meg noen spesiell lyst til å lese henne, men Mollerins artikkel gjorde det.

Som mange sikkert har fått med seg, er Kaja Schjerven Mollerin aktuell i disse dager med  essaysamlingen Sammen, hver dag. Om fellesskap i litteraturen. I et intervju i ukens nummer av Morgenbladet sier hun blant annet: «Det ville være rart å skrive en bok om fellesskap i et språk som bare et lite, faglig fellesskap bruker. Jeg tenker på litteraturvitenskap som et formidlingsfag, og det er jo også slik at mange har et forhold til bøkene jeg skriver om. Om jeg skriver i en akademisk sammenheng eller for en større offentlighet, som i en avis, er jeg uansett opptatt av å henvende meg til en allmenn leser. Vi har mye å lære av George Orwells oppfordring til klar tale.»

Det er den rette innstillingen, og alt tyder på at Mollerin lever som hun lærer. Hun ble for øvrig tidligere i år kåret til Årets kritiker, og Arnhild Skres tale ved prisutdelingen, som du finner HER,  kan gjerne leses som en utdyping av dette innlegget. Her heter det blant annet: Når ho dreg kulturhistoriske linjer er ho pedagogisk utan å bli forklarande. Og i god angloamerikansk tradisjon – ho slektar på både Matthew Arnold og Alfred Kazin – tar ho utgangspunkt i den almenne lesarerfaringa, ho fjernar seg aldri frå den felles opplevinga som motiverer vår interesse for litteratur. Språket hennar er lett, naturleg og vender seg til lesaren.

Om jeg skal kjøpe Kaja Schjerven Mollerins bok? Klart jeg skal.