aroundbooks

aroundbooks

16. desember 2013

Proust og jeg



Proust og jeg i foajeen på Grand Hotel i Cabourg (Balbec i verket). Beklager at jeg ikke har fått retusjert vekk den røde boksen på veggen bak meg. Til gjengjeld er jeg iført et av mine vintage Hermes-slips og Boss-blazeren min fra Ferner Jacobsen for å leve opp til standarden. Jeg bodde på samme type rom som Proust og spiste det samme til middag som han (flyndre) i den samme spisesalen, som han beskriver som et akvarium pga de store vinduene ut mot strandpromenaden.
 
En milepæl i Proust-lesingen min må jeg vel kunne kalle det når jeg nå har tatt fatt på det siste og 12. bindet i den innbundne norske utgaven. Det er den delen av verket som heter «Den gjenfundne tid». Jeg sa nylig i et brev til en filolog-venninne med fransk i fagkretsen, som også leser Proust for tiden, at jeg opplever det å lese På sporet av den tapte tid som både en lidelse og en nytelse. En lidelse i de kjedelige partiene, som for eksempel Fangen 2, som jeg nettopp er ferdig med, hvor hans endeløse kretsing rundt forholdet til Albertine setter leseren på en tålmodighetsprøve. I hvert fall denne leser. En annen ting er at jeg ikke tror på dette forholdet for fem øre, men det skal jeg komme tilbake til i et annet innlegg.

Nytelsen ved å lese På sporet av den tapte tid ligger i at det samtidig som det i lange passasjer er dørgende kjedelig, hele veien utgjør et overflødighetshorn av observasjoner, karakteristikker og aforistiske formuleringer som kan gjøre leseren ør av inntrykk og leseglede hvis man leser ham på den rette måten, det vil si på verkets premisser, det langsomme tempoet Proust legger opp til. Da blir det rene meditasjonen, som en leser av denne bloggen nylig kommenterte.

Og så nærmer jeg meg nå selvsagt også bonusen - tilfredsheten over å ha gjennomført mitt største leseprosjekt noensinne, tilfredsheten over faktisk å ha lest På sporet av den tapte tid.

Ingen kommentarer:

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...