Jeg lurer

Da jeg kom til side 3 i Klassekampens bokmagasin i dag, hadde jeg lest så mye som satte i gang så mange tanker at jeg bare ble sittende og tenke. Det som gjorde at det stoppet helt opp, var et sitat fra danske Josefine Klougarts roman Om mørke, omtalt av Ingrid Melfald Hafredal. Sitatet lyder sånn: «Byerne, vi forlader, ødelegger os en lille smule. Det vil sige, vi har efterladt lidt av os selv alle de steder vi har været.»

For det første skjønner jeg ikke den angivelig innbyrdes logikken mellom disse to setningene, altså at ødeleggelsen av oss består i at vi etterlater litt av oss selv i de byene vi har vært. La meg bruke mine egne opphold i Berlin som eksempel, siden det den utenlandske storbyen jeg reiser mest til. Jeg føler meg ikke ødelagt når jeg reiser fra Berlin, snarere tvert imot, jeg føler meg styrket, beriket, jeg har opplevd noe, praktisert tysken min, truffet hyggelige mennesker, sett nye steder, spennende utstillinger, syklet i ukjente gater; jeg kunne ramse opp. Byen har altså ikke tatt noe fra meg eller av meg, slik jeg oppfatter at Klougart sier. Det er mulig jeg har etterlatt meg noe, kanskje noen husker meg, for eksempel de to ekspeditrisene på KaDeWe som jeg hadde en veldig hyggelig prat med, eller betjeningen på den greske restauranten hvor jeg ofte spiser. Og i fjor -- jeg vil så absolutt tro at damen jeg traff i Volkspark Schöneberg, som hadde vært i Norge som barn like etter krigen og derfor snakket norsk, kanskje husker meg fremdeles. I så fall har jeg etterlatt meg noe, men det har for det første ikke ødelagt meg, snarere tvert imot, siden opplevelsene av eventuelt å ha etterlatt meg noe, utelukkende er forbundet med noe positivt, og av samme grunn tviler jeg sterkt på at det har ødelagt de andre personene som har vært involvert i opplevelsene.

Altså: I den grad jeg har etterlatt meg noe, er det utelukkende positivt, og jeg har aldri opplevd at en by jeg forlater, har ødelagt meg. Hvordan skulle den nå også kunne gjøre det?

Jeg står med andre ord overfor et utsagn som for meg er totalt uforståelig og derfor totalt intetsigende. Er det jeg som er dum? Det eneste jeg kan finne til utsagnets forsvar, er at det er tatt ut av en sammenheng. Det er et ikke helt uvesentlig moment, men når jeg ser det isolert, reagerer jeg som jeg gjør.

Anmelderen sier: «Språket er sterkt, tidvis glitrende, og framstillingen av menneskepsyken vitner om innsikt. Den ene mer poetiske setningen griper den neste, det er så man har lyst til å samle dem opp så de ikke glipper for en, nesten hvert eneste utsagn fremstår som en viktig påstand eller observasjon.»

Da gjør vel også det nevnte sitatet det i anmelderens øyne. Men altså ikke i mine. Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan det at vi har etterlatt litt av oss selv alle de stedene vi har vært, innebærer at disse stedene (byene) ødelegger oss en liten smule. Dessuten irriterer uttrykket «en liten smule» meg. Hvilken grad av ødeleggelse snakker vi da om? Er den overhodet merkbar? Og hva i huleste er det forfatteren mener at vi etterlater oss, siden det ligger implisitt i utsagnet, i hvert fall slik jeg oppfatter det, at det dreier seg om en form for tap? Skulle vi ikke ha reist dit? Burde vi heller blitt hjemme? Blir ikke de fleste mennesker beriket av å oppleve nye steder? Sånn stopper jeg opp på side 3 i Klassekampens bokmagasin og blir sittende og irritere meg, hisse meg opp, bare på grunn av en formulering jeg ikke skjønner. Min første reaksjon er som alltid at det er jeg som er dum. Men det kan jo også være at det bare er forfatteren som er fiks med ord, som syntes at dette var en elegant ting å si, eller at hun selv mener hun er dyp. Jeg lurer fortsatt på hva i all verden hun egentlig mener.