13. februar 2014

Kafka ... endelig.


Nå leser jeg Kafka, nærmere bestemt Prosessen. Som det fremgår under etiketten Kafka, har denne bloggen hele 16 innlegg om ham fra før. Men jeg har aldri lest ham, bare om ham. For ikke lenge siden ble jeg ferdig med Proust. Ja, nå har jeg faktisk lest På sporet av den tapte tid i sin helhet. Det tok meg et knapt år, og det har vært en fantastisk leseopplevelse. Dette skal jeg komme tilbake til i et annet innlegg.
Etter en slik litterær kraftanstrengelse er det ikke lett å begynne på noe annet, slik var det i hvert fall for meg. Jeg koblet av med en liten norsk roman av nyere dato, Bjørn Sortlands Ho tok av seg blusen og sa ho var bibliotekar. Den kan du lese VGs omtale av HER.

Men så - hva så. Etter Sortlands florlette lille samtidsroman kjente jeg at jeg var klar for noe tungt igjen, og hva var vel da mer naturlig enn Kafka. Han har så å si stått klar i kulissene i årevis og er en naturlig del av det litterære landskapet jeg har beveget meg i de siste årene, og som jeg føler meg hjemme i - Beckett, Joyce, Proust. Delvis er det kanonisk lesning - jeg vil kjenne de store verkene i litteraturen, ikke bare kjenne til dem, men altså kjenne dem fra egen lesning.
Hvorfor det ble akkurat Prosessen skyldes kanskje at det er Kafkas mest kjente bok, den mest kafkaske av dem alle, med den berømte åpningssetningen: «En eller annen må ha ført falskt vitnesbyrd mot Josef K., for en morgen ble han arrestert uten å ha gjort noe galt.»

Jeg har hatt en oppfatning av at dette er traurige saker, men etter førti sider er jeg overrasket over hvor morsomt dette er. Det er som å se et stykke absurd teater, og lesingen er høyst lystbetont. HER er en omtale av Kafka i Dagbladet i 2010, i forbindelse med den grafiske utgaven av Prosessen og en bok om Kafka. Og HER er en engelskspråklig nettside som ser nærmere på den grafiske utgaven.
 

Møtet mellom K. og frøken Bürstner, en annen av de losjerende i fru Grubachs pensjonat, er bare en av mange absurde scener i Prosessen. Mennene som kom for å arrestere K., var inne på værelset hennes, og K. vil orientere henne om det som har skjedd. Det ender med at han kysser henne: "K. tok et skritt frem, grep henne, kysset henne på munnen og så over hele ansiktet, liksom et tørstig dyr farer med sin tunge over vannet når det endelig har funnet kilden. Til slutt kysset han henne på halsen, lenge lot han sin munn hvile i halsgropen. [...] "Nå må jeg gå, sa han, han ville kalle frøken Bürstner ved fornavn, men visste ikke hva hun het. Hun nikket trett, snudde seg halvt og lot ham rolig kysse sin hånd som om det hele ikke vedkom henne."
Min utgave av Prosessen er oversatt av Paul Gjesdahl.

 

 

1 kommentar:

Odette de Crécy sa...

Det lenge siden jeg leste Prosessen, så det er nok på tide med en gjenlesing.
For et knapt år siden så jeg Orson Welles film "The Trial", fra 1962. Etter min mening er dette en veldig god og tidstypisk film basert på denne boken.

Juleroser

"Juleroser" fra Samlaget, det vakreste juleheftet man kan tenke seg. Et litterært julehefte med bidrag frå nokre av dei fremste...