Leserapport

 

Hver gang jeg oppgir å lese en bok ferdig, føles det som et nederlag. Det skjer ikke ofte, men det forekommer. Denne gangen har det skjedd med Eskil Skjeldals «Fars hage, mors hus», som kom på Cappelen Damm i år. Forfatteren er teolog med Ph.D. i teologisk etikk og en master i faglitterær skriving. Denne boka er hans skjønnlitterære debut og har så vidt jeg har sett fått gode kritikker. Så hvorfor var det ikke en bok for meg?

Det begynte med en lett irritasjon over det snirklete språket og noen overflødige eiendomspronomener. Et eksempel på det siste: « ... og hun bærer en gul ryggsekk der bare den ene stroppen henger over skulderen hennes». 

Eksempel på snirklete språk: «Jeg løfter blikket, ser plutselig konturene av overkroppen min i kjøkkenvinduet rett imot meg, det svake lyset fra lampen ute i gangen er nok til at omrisset mitt stikker seg ut. Bare en svart strek markerer ytterkanten av overkroppen min i kjøkkenvinduets refleksjon».

Den siste setningen er helt overflødig etter min mening, for ikke å snakke om at «kjøkkenvinduets refleksjon» blir litt oppstyltet for meg. 

Etter min mening burde manuset hatt en ekstra runde hos manusredaktøren. Da ville jeg kanskje ha klart å få et forhold til innholdet. Nå er språket i denne boka et tornekratt jeg ikke klarer å trenge gjennom. Kanskje det er språkets skyld at jeg opplever selve tematikken, den mannlige hovedpersonens dybdeboring i sin egen psyke, sin egen historie og forholdet til mennesker han har nær relasjon til, som en art navlebeskuelse.

I mitt forsøk på å lese «Fars hage, mors hus» har jeg flere ganger tenkt på Proust og «På sporet av den tapte tid», en av mine store leseopplevelser. Hvorfor opplevde jeg ikke dette verket som et språklig tornekratt? Fordi Prousts språk, i Anne-Lisa Amadous eminente oversettelse, er som musikk, straks man tar seg anstrengelsen med å komme inn i det, strømmer og flyter det som en symfoni. Kanskje det er denne melodiøsiteten Skjeldals språk mangler. 

Kanskje det tross alt er en honnør til Skjeldal at jeg tenkte på Proust hele veien mens jeg gjorde et iherdig forsøk på å lese ham. 

PS. En leser i min umiddelbare nærhet klarte ikke å legge denne boka fra seg, og opplevde den som en uhyre sterk historie.