En deilig sommerdag på Seinens bredd

 

 

Hva passer vel bedre akkurat nå enn et sommerbilde?

Gustave Courbet: Les demoiselles des bords de la Seine (été), 1856, Musée du Petit Palais, Paris. Norsk tittel: De unge damene på bredden av Seinen (sommer).

To unge damer har rodd vekk fra byens ståk og larm en deilig sommerettermiddag og slapper av på elvebredden i skyggen av noen eiketrær. En typisk landtur (partie de campagne), slik impresjonistene skulle komme til å male tretti år senere. Brunetten i forgrunnen ligger deilig avslappet og møter blikket vårt med halvt lukkede øyne. Venninnen bak henne støtter seg på albuen, kikker atspredt ut i luften og har en blomsterbukett i hånden.

Hvorfor vakte dette tilsynelatende uskyldige bildet skandale da det ble utstilt på Paris-salongen i 1857?

At kunstneren var Gustave Courbet (1819–1877), realismens foregangsmann, som likte å provosere, kan gi et lite hint.

Datidens betraktere så nemlig ikke to vanlige kvinner på en uskyldig landtur, men to prostituerte som slapper av etter seksuell aktivitet. Anstendige kvinner ville ikke ligget rett ut i gresset, men sittet. Og selv om den fremste kvinnen kan se påkledd ut for oss, så datiden straks at hun ligger der i bare undertøyet, det vil si korsett og en omfangsrik underkjole. Underkroppen og bena er dekket av et stort sjal, og kjolen er brettet sammen som hodepute. Den blomsterprydede hatten hennes ligger bak treet, og på hendene har hun flortynne, gjennomsiktige hansker.

Venninnen bak henne er påkledd, med sorte, fingerløse blondehansker på hendene og en bredbremmet sommerhatt på hodet. Hun har slengt fra seg sitt røde sjal bak treet.

Det er dessuten en tredje person til stede, en mann som vi ikke kan se, men vi vet at han er der fordi hatten hans ligger i båten. Han kan være betrakteren som den fremste kvinnen ser på, men det kan også være at betrakteren er oss, eller begge deler.

De to kvinnene tilhører en kategori av prostituerte som kaltes «lorettes» fordi mange av dem hørte hjemme i bydelen Notre-Dame de Lorette. I prostitusjonshierarkiet befant de seg et sted mellom «les pierreuses», simple gateprostituerte, og de luksusprostituerte kurtisanene, «les grandes horizontales» (sic). (Swanns elskerinne Odette de Crécy i Prousts «På sporet av den tapte tid», er et typisk eksempel på en kurtisane.)

«Lorettene» jobbet ofte som sydamer eller lignende og spedde på inntektene ved å stå modell eller prostituere seg.

Hva mer avslører dem som prostituerte? Blondinens kjole er litt for fargerik, halskjedet litt for prangende og de sorte blondehanskene ikke helt overensstemmende med en landtur.

Sjalet som delvis dekker den fremste kvinnen, var for datiden en erotisk ladet rekvisitt. Det var nemlig en gave fra kunder, og impliserte derfor at hun var til salgs. Sammenlign med Manets «Olympia» noen år senere, der den luksusprostituerte Olympia delvis ligger på et sjal som hun holder en snipp av med høyre hånd samtidig som hun dekker skjødet med den andre. Tydeligere blir ikke sammenhengen mellom sjal og sex. Blomsterbuketten til den ene Seine-damen er forøvrig også til stede i «Olympia», også den en gave fra en kunde.

Hva som konkret har foregått av seksuell aktivitet der på bredden av Seinen, kan vi ikke vite. Den eneste rimelig sikre slutningen vi kan treffe, er at den delvis avkledde kvinnen ligger der i postcoital salighet. Har hun hatt seg med mannen hvis hatt ligger i båten? Har hun hatt seg med venninnen? Menns fantasier om to kvinner som har sex sammen var levende i en tid da lesbianisme offisielt ikke fantes, men hvor det arketypiske lesbiske paret bestod av en brunette og en blondine, selvsagt med brunetten som den seksuelt aktive. Det finnes det bekreftelser på både hos George Sand og Baudelaire.

Å avbilde to antatt lesbiske prostituerte ville vært skandaløst nok i seg selv, men så var det mannen da, han med hatten i båten. Den klare antydningen om tilstedeværelsen av en mann skapte jo et utall av muligheter for hva som hadde foregått. Hadde han tatt seg med dem i tur og orden? Hadde de hatt en trekant? Hadde mannen hatt seg med brunetten og fått et kick av at venninnen så på?

Det kan kunsthistorien selvsagt ikke svare på, bare fortelle oss om en sommerlig landtur som ikke var fullt så uskyldig som den kan se ut for nåtidens blikk. 

D.H. Lawrence, Sigurd Hoel og ChatGPT

Bilde fra D.H. Lawrence-seksjonen i en bokhylle nær meg (og ja, jeg ser at Laurie Lee har sneket seg innimellom).

Av og til bruker jeg ChatGPT som oppslagsverk. I en bestemt sammenheng sjekket jeg i dag hva SNL skrev om den britiske forfatteren D.H. Lawrence, som jo var ganske kontroversiell, blant annet på grunn for sin tid frimodige erotiske skildringer, for eksempel i «Lady Chatterleys elsker». I SNLs artikkel leste jeg:

«I Norge tok det lengre tid enn i våre naboland før de første oversettelsene kom. En av årsakene til dette var blant annet innflytelsesrike kulturradikalere som Sigurd Hoel, som aktivt motsatte seg at Lawrence skulle gjøres tilgjengelig på norsk.»

Det vekket min nysgjerrighet. Hvorfor ville ikke Sigurd Hoel at Lawrence skulle oversettes til norsk?

Jeg stilte spørsmålet til ChatGPT og fikk følgende svar:

Sigurd Hoel, en sentral skikkelse i norsk litteraturhistorie og en innflytelsesrik redaktør og forfatter, motsatte seg oversettelsen av D.H. Lawrence til norsk av flere grunner. Her er noen av de mest sentrale faktorene:

   Moral og Sensur:

    På 1930-tallet, da diskusjonen om å oversette D.H. Lawrence til norsk var aktuell, var det norske samfunn preget av en konservativ moral. Lawrence, kjent for sitt eksplisitte innhold, spesielt i romaner som Lady Chatterley's Lover, utfordret datidens seksuelle tabuer. Sigurd Hoel kan ha følt at Lawrences bøker var for kontroversielle og potensielt skadelige for det norske publikummet, som på den tiden kanskje ikke var klar for slike direkte skildringer av seksualitet.

    Litterær Kvalitet:

    Hoel var kjent for sine høye standarder når det gjaldt litterær kvalitet. Han kan ha hatt en personlig oppfatning om at Lawrences stil eller innhold ikke var av høy nok kvalitet, eller at det ikke passet godt inn i den norske litterære konteksten. Dette synet kunne ha vært basert på en vurdering av både det språklige og tematiske i Lawrences verk.

    Kulturell Tilpasning:

    Lawrence skrev om sosiale og kulturelle kontekster som var svært forskjellige fra de norske. Hoel kan ha ment at Lawrences fokus på britisk klassekamp og forhold ikke var relevant eller lett forståelig for det norske publikummet. Han kan ha følt at oversettelsen ville miste noe av originalens essens eller at den ikke ville resonere med norske lesere.

    Personlige og Profesjonelle Konflikter:

    Det er også mulig at Hoels motstand hadde en personlig eller profesjonell dimensjon. Som en ledende skikkelse i norsk litteratur kan han ha hatt egne litterære preferanser og forbindelser som påvirket hans holdning til hvilke verk som skulle oversettes. Dette kunne inkludere en følelse av at andre forfattere burde prioriteres eller at han hadde spesifikke estetiske eller ideologiske innvendinger mot Lawrence.

    Strategisk Forleggeri:

    Hoel hadde en rolle som redaktør for forlaget Gyldendal. Hans beslutninger om hvilke verk som skulle oversettes kunne ha vært påvirket av strategiske overveielser om hva som ville selge eller passe best inn i forlagets katalog. Å avvise Lawrence kunne ha vært et valg basert på kommersielle eller omdømmemessige hensyn.

I sum kan Sigurd Hoels motstand mot å oversette D.H. Lawrence til norsk sees som et komplekst samspill av kulturelle, moralske, estetiske og profesjonelle vurderinger. Hans posisjon reflekterer de spenningene som ofte oppstår når litterære grenser blir utfordret av nye og provoserende verk.

Kilder:

    Enoksen, Lars (2020). "Sigurd Hoel og den norske oversettelsespraksisen." En analyse av Hoels innflytelse på oversettelse av utenlandsk litteratur til norsk.

    Aarnes, H.K. (1990). "Sigurd Hoel og det norske litterære klimaet på 1930-tallet." En dypdykk i Hoels rolle som formidler og gatekeeper i norsk litteratur.

    Tore Rem (2005). "Sigurd Hoel: A Life in Norwegian Literature." En biografi som dekker Hoels liv og hans holdninger til litterære oversettelser.

 

Farlig sted

 “There is nowhere more dangerous 

than an English village.” 

 Alan Conway (Conleth Hill) i krimserien "Siste kapittel" (Magpie Murders).

Kjell Askildsen

I går begynte jeg å lese Kjell Askildsen. For en tid siden, aktualisert av Kjell Askildsens død i september i fjor, fant jeg ut at jeg aldri hadde lest noe av ham. Han var bare et navn for meg. Et kjent navn, riktignok. Men ikke et personlig litterært bekjentskap. Det måtte jeg gjøre noe med, så jeg fikk fatt i "Alt som før. Kjell Askildsen i utvalg", Bokklubben 1994. Med etterord av Morten Harry Olsen (som er et personlig litterært bekjentskap, særlig hans "Mississippi").

 

Olsen reflekterer i etterordet over hvem Askildsen skriver for, og siterer blant annet noe Dag Solstad sa i Askildens 60-årsdag, om at Askildsens forfatterskap "forutsetter en opplyst almenhet som publikum". Olsen sier videre: "Den opplyst almenhet. Begrepet har nok gått ut av alminnelig sirkulasjon. Men det er nok riktig at det eksisterer en stor, ganske usynliggjort gruppe mennesker som vanligvis kamulerer seg (for å holde seg til Solstads eget begrepsapparat) som "bokormer" og "lesehester", men som like gjerne kunne kalles "den opplyste almenhet". Eller for å si det med Askildsens egne ord: "Jeg skriver for folk som har lest en del."

Sånne som meg, altså.

    

Fra egne hyller

 På denne dagen for to år siden hadde jeg dette innlegget på Facebook: 

"Det er så mange utfordringer på FB om dagen, om å legge ut bilder av dette og hint. Pene landskap, for eksempel, for å gjøre tilværelsen litt lysere. Siden jeg likevel driver og systematiserer bøker for tiden, har jeg lagd min egen utfordring - 8 bokomslag som kanskje kan muntre opp, alle hentet fra det rikholdige biblioteket vi holder oss med her i huset."