Have a cup of tea

Forsidefoto (portrett av Edith Sitwell): Cecil Beaton http://en.wikipedia.org/wiki/Cecil_beaton

Aliaset Tehme Melck indikerer at jeg har et forhold til te. Jeg ble en gang karakterisert som te-fascist, fordi jeg drikker thé naturel og ikke pose-te. Norge er jo et uland når det gjelder te, så det er ikke lett å være tedrikker her. Å få en anstendig kopp te på et utested er som å vinne i lotto, skjønt på såkalte hippe, urbane steder kan man være heldig. Le Rustique i Oslo (Majorstua og Grünerløkka) er et godt eksempel. Kaféen på Sørlandets Kunstmuseum i Kristiansand et annet. Som tedrikker får man en viss nese for de rette stedene. Men mange er de ikke. Selv på bedre spisesteder er det mer regelen enn unntaket at man blir avspist med teposer. Og er man gjest i et privat hjem, og ikke deltar i det tradisjonelle kaffe-ritualet (la meg for ordens skyld opplyse at jeg overhodet ikke drikker kaffe, av den enkle grunn at jeg ikke liker det, og rett og slett ikke får det ned), oppstår som regel den samme pinlige situasjonen hver gang man bryter konvensjonene ved å be om en kopp te. «Ja, jo, vi har visst noen teposer et eller annet sted.» Og så rotes det frem noen eldgamle teposer fra innerst i kjøkkenskapet. Og det slår aldri feil -- hvis folk overhodet har te, er det Earl Grey. Denne forjævlige, aromatiserte bastardutgaven av te er tydeligvis innbegrepet av te for folk flest. En anstendig, svart te i løs vekt, velegnet til å blandes med melk, som for eksempel assam eller keemum, glimrer alltid med sitt fravær. Søker man etter ”keemum” på Google får man, typisk nok, ikke et eneste treff på norske sider. Ett av utallige bevis på at Norge ikke er et kulturland.
Vel. I England er selvfølgelig alt så meget bedre for en tedrikker. Hvilket bringer meg til en av mine (mange) yndlingsbøker, nemlig Edith Sitwells English Eccentrics. Ytterligere et bevis på at Norge ikke er et kulturland, er selvfølgelig at nordmenn aldri har hørt om hverken Edith Sitwell eller hennes brødre. En smule lys i uvitenhetens mørke kan bibringes ved hjelp av Wikipedia: http://en.wikipedia.org/wiki/Edith_Sitwell Edith Sitwell var ikke bare datter av en britisk eksentriker, men i høy grad en eksentriker selv. Og hun skrev altså om andre eksentrikere. Så tilbake til hva dette egentlig skulle dreie seg om, nemlig hennes bok English Eccentrics, som jeg har i en nå ganske sliten Penguin-utgave fra 1978 (originalen så verdens lys i 1933, en revidert og utvidet utgave kom i 1958. Edith Sitwell, «who’s greatest pleasures were listening to music and silence» døde i 1964).
Og så til saken: I kapitlet «Some Amateurs of Fashion» hopper hun elegant fra å beskrive forkjærligheten for snus til å beskrive forkjærligheten for te. Jeg siterer:

«Lord Petersham was a great connoisseur of tea, and Mr Timbs tells us that in the same room that contained the jars of snuff, were arranged tea-canisters containing Cougou, Pekoe, Souchong, Gunpowder, Russian and others. Indeed, his fathers house, Harrington House, was long famous for its tea-drinking. Lord and Lady Harrington and their family would receive their visitors upon these occations in the long gallery, and here the family of George III enjoyed many a cup of tea. Such, indeed, was the enthusiasm for tea, that when General Lincoln Stanhope returned home from India, after an absence of many years, he was welcomed by his father with the words, ‘Hullo, Linky, my dear boy, delighted to see you. Have a cup of tea!’»