«Utpå ettermiddagen hendte det ham noe. Eller - det var i grunnen ingenting.
De holdt på å bære inn juleveden. Snart var de ferdige. Det tok til å mørkne. Borte ved låven holdt Embret på å sette opp fuglebuskene med de gule kornbandene.
Han skulle inn med et vedfange. Da var det med ett som om én pustet vennlig på ansiktet hans. Han ble stående ute på kjøkkentrammen og se mot sør. Opp over den mørke åsen kom det sigende en blå sky. Den ség sakte opp over den lave isgrå himmelen. Innunder skyen ble den hvite bygden blå. Det sukket i sneen, det hvisket i bjerken ved havegjerdet. Han kjente en duft av våt sne, det minnet ham om våren. Han slapp veden og bøyde seg ned og tok i sneen, den var blitt kram.
Det var julen som kom. Han sto på trammen og kjente seg meget mindre og meget større enn ellers.»
Fra Sigurd Hoel: Veien til verdens ende (1933)
Mer om Sigurd Hoel finner du her.
De holdt på å bære inn juleveden. Snart var de ferdige. Det tok til å mørkne. Borte ved låven holdt Embret på å sette opp fuglebuskene med de gule kornbandene.
Han skulle inn med et vedfange. Da var det med ett som om én pustet vennlig på ansiktet hans. Han ble stående ute på kjøkkentrammen og se mot sør. Opp over den mørke åsen kom det sigende en blå sky. Den ség sakte opp over den lave isgrå himmelen. Innunder skyen ble den hvite bygden blå. Det sukket i sneen, det hvisket i bjerken ved havegjerdet. Han kjente en duft av våt sne, det minnet ham om våren. Han slapp veden og bøyde seg ned og tok i sneen, den var blitt kram.
Det var julen som kom. Han sto på trammen og kjente seg meget mindre og meget større enn ellers.»
Fra Sigurd Hoel: Veien til verdens ende (1933)
Mer om Sigurd Hoel finner du her.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar