Kulturstatsråd Trond Giske blir intervjuet i julaftens nummer av Dagbladet. Det er tydelig at Giske har et forhold til bøker og liker å lese. Ingen dum egenskap hos en kulturstatsråd. Når han først begynner på en bok, forteller han, leser han den ut på et par dager. «Jeg melder meg ut av virkeligheten og kan være en plage for mine omgivelser.» Jeg kjenner flere som leser på den måten. Er ikke det noe av det gode med litteraturen, at vi kan bli så oppslukt av den at vi glemmer alt annet?
Giske nevner at Milan Kunderas Tilværelsens uutholdelige letthet er favorittboken hans, fordi den har påvirket hvordan han ser på verden. Interessant. Jeg har stor sans for Kundera selv. Kanskje jeg skulle lese den om igjen?
På spørsmålet om hva som kjennetegner god litteratur, svarer Giske:
- Litteratur som griper meg og holder meg fast. Men også litteratur som åpner øynene mine og gir meg større forståelse om hvordan det er å være menneske.
Rent bortsett fra at det heter «forståelse for» og ikke «forståelse om», viser det seg dermed at kulturstatsråden har nokså nøyaktig de samme kriteriene for god og dårlig litteratur som jeg selv har, eller de samme kriteriene som jeg selv bruker når jeg skal avgjøre om en bok er verd å lese eller ikke: Den må fenge fra første side, og den må gi meg noe, berike meg som menneske.
Giske nevner at Milan Kunderas Tilværelsens uutholdelige letthet er favorittboken hans, fordi den har påvirket hvordan han ser på verden. Interessant. Jeg har stor sans for Kundera selv. Kanskje jeg skulle lese den om igjen?
På spørsmålet om hva som kjennetegner god litteratur, svarer Giske:
- Litteratur som griper meg og holder meg fast. Men også litteratur som åpner øynene mine og gir meg større forståelse om hvordan det er å være menneske.
Rent bortsett fra at det heter «forståelse for» og ikke «forståelse om», viser det seg dermed at kulturstatsråden har nokså nøyaktig de samme kriteriene for god og dårlig litteratur som jeg selv har, eller de samme kriteriene som jeg selv bruker når jeg skal avgjøre om en bok er verd å lese eller ikke: Den må fenge fra første side, og den må gi meg noe, berike meg som menneske.
Jeg håper at Giske og jeg legger det samme i formuleringer som "større forståelse for hvordan det er å være menneske" og "gi meg noe, berike meg som menneske". En roman ikke er en lærebok. Fiksjon er ikke sakprosa. Det en roman gir meg, må den gi meg på den måten bare en roman kan, og det er noe som, når det virkelig funker, ligger hinsides virkeligheten. Kundera sier i Romankunsten: "1800-tallets sovende fantasi ble plutselig vekket av Franz Kafka, som klarte det surrealistene postulerte etter ham uten virkelig å lykkes: sammensmeltningen mellom drøm og virkelighet. Dette er faktisk en gammel, estetisk ambisjon for romanen, en ambisjon allerede Novalis hadde anelse om - den krever imidlertid en alkymikunst som Kafka alene oppdaget omtrent hundre år senere. Denne enorme oppdagelsen er ikke så meget det endelige resultatet av en utvikling som en uventet åpning som lar oss få vite at romanen er det stedet hvor fantasien kan eksplodere som i en drøm, og at romanen kan frigjøre seg fra sannsynlighetens tilsynelatende unngåelige imperativ."
"Fantasien eksplodere som i en drøm" ... Ja, er det ikke akkurat det den gjør i Ulysses? Joyces betydning for den moderne romanen er udiskutabel. Jeg har ikke vært like klar over Kafkas betydning. Jeg må innrømme at jeg ikke har lest Kafka ordentlig. Jeg har begynt på Slottet noen ganger, men aldri fullført. Nok et fremtidig leseprosjekt ...
Til slutt blir Giske spurt hva som er det neste han vil gjøre med litteraturpolitikken her i landet, og svarer blant annet:
-- Jeg vil fortsette å utvide innkjøpsordningene -- særlig på sakprosa og oversatt litteratur.
Det er et selvsagt budskap jeg liker å høre. En god innkjøpsordning har direkte innvirkning på min egen økonomi. Faktisk venter jeg på en utbetaling fra Kulturrådet akkurat nå, fordi en bok jeg har oversatt er blitt innkjøpt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar