Forleden dag fikk jeg endelig sett Walk the Line, filmen om Johnny Cash. Jeg kan ikke si at jeg noen gang har hatt noe spesielt forhold til Johnny Cash, men jeg hadde hørt mye om filmen, og makan til film er det lenge siden jeg har sett. Fantastiske skuespillerprestasjoner, upåklagelig tidskoloritt, god musikk (skuespillerne synger selv, og det fungerer bare så utrolig bra), og en historie fortalt med sånn driv og nerve som bare Hollywood kan når Hollywood er på sitt beste. Filmen styrer helt unna noen av Hollywoods vanligste fallgruver, som teite slåsskamper, melodrama og dårlig slutt. Og kjemien mellom de to hovedrolleinnehaverne er noe av det beste jeg har sett på film.
Jeg var mer eller mindre på grinern under hele filmen, og det skal en del til. Historien tar tak i en fra første scene, og slipper aldri grepet. Filmen begynner med Cash’ barndom, men konsentrerer seg hovedsakelig om de 17 årene fra Johnny Cash og June Carter treffer hverandre for første gang, til han frir under en konsert i Canada og de endelig blir mann og kone -- og hun og resten av Carter-familien redder ham fra misbruk og selvødeleggelse. Filmen holder seg tett til virkeligheten -- Cash’ barndom i depresjonens USA, de første famlende sanger- og musikerforsøkene i det militære, kontakten med platestudioet, turneene med rock’and’roll-pionerer som Elvis og Jerry Lee Lewis, problemene i det første ekteskapet, den legendariske konserten i Folsom Prison, det vanskelige kunstnerlivet, misbruket og suksessen som kulminerer med at han blir USAs mest populære artist og den legendariske Man in Black. Men først og fremst er dette en utrolig vakker kjærlighetshistorie. Filmen er basert på Cash’ to selvbiografiske bøker Man in Black og Cash the Autobiography og ble utviklet i nært samarbeid med Johnny Cash og June Carter Cash selv, inntil begge døde med få måneders mellomrom i 2003. Jeg pleier sjelden å anbefale hverken bøker og filmer uforbeholdent. Men i dette tilfellet gjør jeg det.
Filmen har, meget fortjent, innbrakt et dryss av priser, blant annet fikk Reese Witherspoon Oscar for beste kvinnelige hovedrolle. Her hjemme på berget fikk filmen Amanda-prisen for beste utenlandske kinofilm.
Jeg var mer eller mindre på grinern under hele filmen, og det skal en del til. Historien tar tak i en fra første scene, og slipper aldri grepet. Filmen begynner med Cash’ barndom, men konsentrerer seg hovedsakelig om de 17 årene fra Johnny Cash og June Carter treffer hverandre for første gang, til han frir under en konsert i Canada og de endelig blir mann og kone -- og hun og resten av Carter-familien redder ham fra misbruk og selvødeleggelse. Filmen holder seg tett til virkeligheten -- Cash’ barndom i depresjonens USA, de første famlende sanger- og musikerforsøkene i det militære, kontakten med platestudioet, turneene med rock’and’roll-pionerer som Elvis og Jerry Lee Lewis, problemene i det første ekteskapet, den legendariske konserten i Folsom Prison, det vanskelige kunstnerlivet, misbruket og suksessen som kulminerer med at han blir USAs mest populære artist og den legendariske Man in Black. Men først og fremst er dette en utrolig vakker kjærlighetshistorie. Filmen er basert på Cash’ to selvbiografiske bøker Man in Black og Cash the Autobiography og ble utviklet i nært samarbeid med Johnny Cash og June Carter Cash selv, inntil begge døde med få måneders mellomrom i 2003. Jeg pleier sjelden å anbefale hverken bøker og filmer uforbeholdent. Men i dette tilfellet gjør jeg det.
Filmen har, meget fortjent, innbrakt et dryss av priser, blant annet fikk Reese Witherspoon Oscar for beste kvinnelige hovedrolle. Her hjemme på berget fikk filmen Amanda-prisen for beste utenlandske kinofilm.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar