Erling Dokk Holm, statsviter og stipendiat ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, skriver i spalten SPOR i siste nummer av Dagblad-Magasinet om Kjell Magne Bondeviks bok Et liv i spenning. Les det. Det er en skrekkhistorie, på sin måte, men les det. Holm sier blant annet: «Språket i ’Et liv i spenning’ er ikke spennende. Det kombinerer mange klisjeer og fraværet av et virkelig språk. Det er som om språket ligger på utsida av det levde livet, og utsletter alt temperament og alle hendelsers betydning. Språket er ei kvern.» Holm har sin forklaring på dette, som det blir for omfattende å referere her, men han konkluderer med (det er hans private og spekulative påstand, som han sier) at han leser historien om hvordan Kjell Magne Bondevik mistet seg selv.
Enten Holm har rett eller ikke, er det en interessant beretning om forholdet mellom menneske, språk og omgivelser. Om store systemer og små mennesker. Han sier noe om hva språk er, om hva det kan gjøre med oss. Og han sier indirekte noe om hvor viktig det er å være språklig bevisst, om å dyrke frem sitt eget språk, om å ha en språklig personlighet.
Holm sier også noe jeg er direkte uenig i. Han sier: «Jeg tviler ikke på at Kjell Magne Bondevik har levd et usedvanlig rikt liv, at det har vært fullt av usedvanlige utfordringer, og at hans engasjement med all sannsynlighet er oppriktig. Jeg tror ikke han er en glatt, kynisk mann uten innlevelse eller omsorg. Tvert imot. Svært få mennesker ofrer så mye over så lang tid for så vidt lite jordisk gods, hvis de ikke er drevet av noe annet.»
Å ja? Sjelden har vel rått maktbegjær hatt en mer hyklersk fasade. Da Bondevik sluttet som statsminister, pustet en hel nasjon lettet ut. Endelig kunne man benytte stemmeretten uten at ethvert stortingsvalg endte med denne skinnhellige lille prestemannen som statsminister. Etterpå uttalte Bondevik at han ville bruke sin tid blant annet på å hjelpe de fattige i verden. Men de fattige måtte pent vente, for først skulle Bondevik skrive bok om seg selv og sikre seg en feit retrettstilling i sitt eget private fredsinstitutt, eller hva det nå er. Verdens fattige lever antagelig fortsatt i spenning om når det skal bli deres tur til å få Bondeviks oppmerksomhet og hjelp.
Det kunne ikke ramle meg inn i halvsøvne å bruke tid på å lese Bondeviks bok før jeg leste Holms lille essay, og det kunne enda mindre falle meg inn å lese den etter at jeg har lest Holms lille essay. Ifølge Holm har Bondevik skrevet en 700 siders tjukk bok uten å fortelle om virkeligheten. Jeg tror det så gjerne. Uansett kunne ingenting interessert meg mindre.
Enten Holm har rett eller ikke, er det en interessant beretning om forholdet mellom menneske, språk og omgivelser. Om store systemer og små mennesker. Han sier noe om hva språk er, om hva det kan gjøre med oss. Og han sier indirekte noe om hvor viktig det er å være språklig bevisst, om å dyrke frem sitt eget språk, om å ha en språklig personlighet.
Holm sier også noe jeg er direkte uenig i. Han sier: «Jeg tviler ikke på at Kjell Magne Bondevik har levd et usedvanlig rikt liv, at det har vært fullt av usedvanlige utfordringer, og at hans engasjement med all sannsynlighet er oppriktig. Jeg tror ikke han er en glatt, kynisk mann uten innlevelse eller omsorg. Tvert imot. Svært få mennesker ofrer så mye over så lang tid for så vidt lite jordisk gods, hvis de ikke er drevet av noe annet.»
Å ja? Sjelden har vel rått maktbegjær hatt en mer hyklersk fasade. Da Bondevik sluttet som statsminister, pustet en hel nasjon lettet ut. Endelig kunne man benytte stemmeretten uten at ethvert stortingsvalg endte med denne skinnhellige lille prestemannen som statsminister. Etterpå uttalte Bondevik at han ville bruke sin tid blant annet på å hjelpe de fattige i verden. Men de fattige måtte pent vente, for først skulle Bondevik skrive bok om seg selv og sikre seg en feit retrettstilling i sitt eget private fredsinstitutt, eller hva det nå er. Verdens fattige lever antagelig fortsatt i spenning om når det skal bli deres tur til å få Bondeviks oppmerksomhet og hjelp.
Det kunne ikke ramle meg inn i halvsøvne å bruke tid på å lese Bondeviks bok før jeg leste Holms lille essay, og det kunne enda mindre falle meg inn å lese den etter at jeg har lest Holms lille essay. Ifølge Holm har Bondevik skrevet en 700 siders tjukk bok uten å fortelle om virkeligheten. Jeg tror det så gjerne. Uansett kunne ingenting interessert meg mindre.
1 kommentar:
Tiltredes!
Apropos Holms uttalelse "svært få mennesker ofrer så mye over så lang tid for såvidt lite jordisk gods, hvis de ikke er drevet av noe annet."
Hva har Bondevik ofret?
Og er det ikke åpenbart for alle og enhver at det som har drevet ham er ønsket om makt?
Legg inn en kommentar