Dagens navn: Charles Dickens

Charles Dickens (7. februar 1812--9. juni 1870)

Illustrasjon fra min samling av forfatterplakater.

«Fru Phelps så bortover hyllene og tenkte seg godt om. Hun visste ikke riktig hva hun skulle ta fram. Hvordan går man fram når man vil finne en berømt voksenbok til en pike som er fire og et halvt år gammel? [...]
- Prøv denne, sa hun til slutt. - Den er veldig berømt og veldig god. Hvis du synes den er for lang, kan du bare si ifra, og så skal jeg finne noe annet som ikke er for langt og ikke så vanskelig.
- Store forventninger, leste Matilda. - Av Charles Dickens. Den vil jeg veldig gjerne prøve.
Jeg må være helt gal, sa fru Phelps til seg selv. Men til Matilda sa hun: - Selvfølgelig skal du få prøve den.
De neste ettermiddagene greide fru Phelps nesten ikke å slippe den lille jenta med øynene. Hun satt time etter time i den store lenestolen lengst borte med boka i fanget. Hun var nødt til å ha den i fanget fordi den var for tung å holde, og derfor måtte hun lene seg framover for å kunne holde den. Det var et merkverdig syn. Den lille mørkhårede skikkelsen satt der med føttene ut i været, fullstendig oppslukt av historien om Pip og gamle frøken Havisham og huset hennes som var fullt av spindelvev og akkurat så fantastisk som bare den fantastiske fortelleren Dickens kunne gjøre allting. [...]
I løpet av en uke hadde Matilda lest Store forventninger. Den utgaven hun hadde var på fire hundre og elleve sider. - Den var nydelig, sa hun til fru Phelps. - Har Dickens skrevet noen flere bøker?
- Ganske mange, sa den forbløffede fru Phelps. - Skal jeg finne en annen til deg?»

Det er selvfølgelig ikke tilfeldig at Roald Dahl lar Dickens være Matildas første møte med voksenlitteraturen. Det er hans måte å vise sin beundring for den store mester på. For ikke lenge siden leste jeg selv Store forventninger om igjen, faktisk for første gang siden jeg leste den som barn, som Illustrerte Klassikere, altså i tegneserieform, og da gikk det virkelig opp for meg hvor stor Dickens egentlig er.
Å lese Dickens er som å træ rett inn i viktoriatidens England, men som alle store diktere skaper Dickens også sitt eget univers. Dickens har de store forfatteres magi, og kanskje klarer Henning Hagerup, i sitt innledende essay til Bokklubbens praktfulle utgave av Store forventninger, å sette ord på i hvert fall noe av hva denne magien består i:

«Det var altså Pickwickklubben som ble min inngang til Dickens’ univers. Det er ingen dårlig inngang, og det kan være hensiktsmessig å begynne der, i og med at det dreier seg om forfatterens første roman, men spørsmålet er om ikke nesten en hvilken som helst av romanene hans ville hatt samme virkning. Sannsynligvis ville jeg blitt like oppslukt uansett hvilken Dickens-bok jeg hadde tatt med meg på turen, for på alle stadier av sin kunstneriske karriere bevarer Charles Dickens en enestående evne til å forføre - slik et utall av lesere opp gjennom tidene har kunnet bevitne. Dette har riktignok fått enkelte kritikere til å konkludere med at han ikke kan tas helt alvorlig, men Dickens’ generelle litteraturkritiske posisjon er i dag så fjellstø at de aller færreste ville reagere negativt når noen kaller ham Englands største romanforfatter. Det råder dessuten enighet om at hans betydning for romanens senere utvikling vanskelig kan overvurderes. F.eks. har både Dostojevskij og Kafka åpenbart lært av ham, og det er ikke mange senere engelskspråklige romanforfattere som er fullstendig frie for dickenske trekk.
Og hva kan i så fall karakteriseres som «dickenske trekk»? Ganske mye, men jeg skal nøye meg med å vise til noen av de viktigste egenskapene. Dickens har en fortellerevne at det mest frapperende slaget, urban (og i en alt annet en nedsettende betydning) primitiv på en gang. Historiene hans fortelles av et opplyst menneske i industrialismens tidsalder, men med hypnotisk-suggererende virkemidler som delvis later til å gå helt tilbake til fortellerkunstens fødsel: Det er ikke vanskelig å forestille seg en Dickens som trollbinder en forsamling rundt et leirbål. Han har også en gudbenådet evne til å skape minneverdige skikkelser, bl.a. fordi han så ofte fremstiller dem med en superb blanding av komikk, ironi og dyp hengivenhet. Dertil kommer at han er en samtidskronikør av en slik art at en moderne leser kan få fornemmelsen av at 1800-tallets England var mer Dickens’ verk enn en historisk realitet, eller at det oppstod i kjølvannet av bøkene hans. Denne tanken ville han selv betraktet med en viss gru, i og med at et annet fremtredende trekk er hans sylskarpe blikk for nettopp urettferdighetene og grusomhetene i den verden han skildrer; hans reformiver og sterke indignasjon på vegne av Englands fattige bidrar til å gi bøkene ekstra nerve. Ennvidere har han et våkent deskriptivt blikk som får med seg alt som trengs for å formidle en stemning eller situasjon - samt det som for så vidt ikke «trengs». George Orwell lovpriste hans talent når det gjaldt å finne «den unødvendige detalj». Sansen for situasjonskomikk svikter ham dessuten aldri; selv noen få ord henslengt i forbifarten kan være nok til å få leseren til å gapskratte, men han viker heller ikke unna for tragedie, patos eller - for den saks skyld - rent melodrama, og med enkelte unntak slipper han unna med det siste. Endelig besitter han en fenomenal fortellerglede som, via en litterær smitteeffekt, avføder en tilsvarende leserglede.»


Mer om Dickens finner du her, på engelske Wikipedia.