En av Frid Ingulstads bøker står anmeldt i Aftenposten i dag. Anmelderen er frilansskribenten og forfatteren Nils-Petter Enstad. Tittelen på anmeldelsen er «Hastverkarbeidets pris», og jeg siterer:
«Som litteratur betraktet fortoner ’Sønnavind’ seg som et eneste langt gjesp for denne leser. Jeg synes språket er banalt og at fortellingen er lite troverdig. Språklige og deskriptive klisjeer dynges på hverandre. Likevel er det åpenbart at serien har appell. Bøkene både kjøpes og leses. På forfatterens hjemmeside går diskusjonen livlig og lovordene til forfatteren som har skapt disse skikkelsene, passerer noen ganger det panegyriske.
Det er lett å ironisere over så vel slurvete research som flate og lite troverdige personskildringer i en slik romanserie. Det sier seg selv at når det skal produseres nye bøker i en serie opptil seks ganger i året, må det gå på bekostning av noe. Det blir rutinen som styrer skrivingen, og da er både de språklige, miljømessige og litterære klisjeene lette å gripe til.»
«Som litteratur betraktet fortoner ’Sønnavind’ seg som et eneste langt gjesp for denne leser. Jeg synes språket er banalt og at fortellingen er lite troverdig. Språklige og deskriptive klisjeer dynges på hverandre. Likevel er det åpenbart at serien har appell. Bøkene både kjøpes og leses. På forfatterens hjemmeside går diskusjonen livlig og lovordene til forfatteren som har skapt disse skikkelsene, passerer noen ganger det panegyriske.
Det er lett å ironisere over så vel slurvete research som flate og lite troverdige personskildringer i en slik romanserie. Det sier seg selv at når det skal produseres nye bøker i en serie opptil seks ganger i året, må det gå på bekostning av noe. Det blir rutinen som styrer skrivingen, og da er både de språklige, miljømessige og litterære klisjeene lette å gripe til.»
Men Enstad har nok, i likhet med meg, ikke skjønt hva kunst er (se innlegget nedenfor).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar