"Jeg lar meg utelukkende more av mørke løyer, den dystre spøk. Latter for latterens egen skyld gjør meg utilpass, ja, den gir meg angst. Latteren er ikke annet enn en forberedelse til tragedien."
Miguel de Unamuno
Tåke
Tåke
Da jeg skulle forberede dette innlegget, prøvde jeg å finne et bilde av Unamuno hvor han smilte. Det klarte jeg ikke. Foreståelig nok, kanskje, når man leser dette sitatet. Jeg burde selvfølgelig også visst litt om Unamuno, men det gjør jeg ikke. Rent generelt vil jeg imidlertid si at at spansk litteratur gir meg utrolig mye. Ja, ikke bare spansk, men iberisk i det hele tatt; spansk og portugisisk. Jeg klarer ikke helt å sette ord på det. Én ting er at neste alle spanske og portugisiske forfattere uttrykker seg meget siterbart, og det er jo bra for en som lager sitatbøker. Men det er noe annet, noe med uttrykket, med språket (som jeg får via dyktige norske oversetterkolleger). Og det går helt tilbake til Cervantes, faktisk, jeg har nemlig nettopp lest litt i Don Quijote igjen. Men så er det alle dem fra nittenhundretallet, Pessoa, Saramago ... De har liksom en helt egen stemme, som tiltaler meg enormt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar