Forfatter Gerd Brantenberg har et praktfullt innlegg i Aftenposten i dag, om opptakskriteriene i Forfatterforeningen. Brantenbergs innlegg finner du her. Innlegget er en kommentar til Nils-Petter Enstads anmeldelse i Aftenposten av en bok i Frid Ingulstads serie «Sønnavind», som jeg nylig omtalte her i bloggen ( se emnet Kiosklitteratur, som du finner her ). Enstads anmeldelse finner du her.
I denne anmeldelsen står det også noe som jeg ikke gjenga i mitt blogginnlegg, men som Gerd Brantenberg har grepet fatt i. Enstad karakteriserer nemlig Forfatterforeningens opptakskriterier som «pompøse inntil det latterlige». Hvoretter han, som Brantenberg påpeker, benytter nettopp de samme kriteriene til å anmelde Ingulstad. Brantenberg avslutter sitt debattinnlegg slik: «At Forfatterforeningen setter en slags standard for arbeider er helt i tråd med hva som gjøres i andre fagforeninger her i landet. At standarden er vanskeligere å fastslå, endrer ikke på prinsippet. Å angripe Forfatterforeningen fordi den krever en viss verdi i medlemmenes arbeider, er som å si at det ikke finnes noen forskjell på høy og lav moral. Det er intet pompøst eller latterlig ved et slikt forsøk.»
Etter min mening handler dette ikke bare om å verne om kvalitetskriteriet, men også om selve språket, at ord fortsatt skal bety noe, at det fortsatt må gå an å kalle en spade en spade, at det fortsatt må gå an å kalle noe for godt eller dårlig - i en tid hvor pappaen til Pippi Langstrømpe ikke lenger må være negerkonge, og språket og litteraturen i stadig større grad blir utsatt for noe som kan fortone seg som en form for psykologisk-sosiologisk-pedagogisk terror. En terror som selvfølgelig utøves i den beste hensikt, som så mye annet ondt og dumt her i verden.
I denne anmeldelsen står det også noe som jeg ikke gjenga i mitt blogginnlegg, men som Gerd Brantenberg har grepet fatt i. Enstad karakteriserer nemlig Forfatterforeningens opptakskriterier som «pompøse inntil det latterlige». Hvoretter han, som Brantenberg påpeker, benytter nettopp de samme kriteriene til å anmelde Ingulstad. Brantenberg avslutter sitt debattinnlegg slik: «At Forfatterforeningen setter en slags standard for arbeider er helt i tråd med hva som gjøres i andre fagforeninger her i landet. At standarden er vanskeligere å fastslå, endrer ikke på prinsippet. Å angripe Forfatterforeningen fordi den krever en viss verdi i medlemmenes arbeider, er som å si at det ikke finnes noen forskjell på høy og lav moral. Det er intet pompøst eller latterlig ved et slikt forsøk.»
Etter min mening handler dette ikke bare om å verne om kvalitetskriteriet, men også om selve språket, at ord fortsatt skal bety noe, at det fortsatt må gå an å kalle en spade en spade, at det fortsatt må gå an å kalle noe for godt eller dårlig - i en tid hvor pappaen til Pippi Langstrømpe ikke lenger må være negerkonge, og språket og litteraturen i stadig større grad blir utsatt for noe som kan fortone seg som en form for psykologisk-sosiologisk-pedagogisk terror. En terror som selvfølgelig utøves i den beste hensikt, som så mye annet ondt og dumt her i verden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar