Kvinnedagen? Først så tenkte jeg at den orker jeg ikke å mene noe om, men etter hvert er jeg kommet til at jeg ikke kan la den gå helt ubemerket hen her i bloggen. Jeg kunne selvfølgelig si at jeg er veldig glad i kvinner, og det er jeg også, men det kan lett misforstås. Og så burde jeg kanskje, som god katolikk, bekjenne min skyld (mea culpa) og dårlige samvittighet over å ha et så sexistisk tema som "babes with books" på bloggen min. Eller over at mannlige forfattere er langt i flertall. Men akkurat det er de nok dessverre i litteraturhistorien også, og jeg tror ikke kvinner relativt sett er dårligere representert her enn der.
Forleden dag skrev jeg en mail til en ung kvinnelig dansk forfatter jeg kjenner, som nettopp har fått sitt første barn. Vi var sammen på et arbeidsopphold i fjor høst, da hun var høygravid, og siden har jeg fulgt med på den lille kjernefamiliens liv med barn. Få ting forandrer jo tilværelsen så mye som å få sitt første barn. Dette med plutselig å ha ansvaret for et lite, forsvarsløst liv. Alle ting som plutselig må gjøres, bleieskift, nattevåk etc. En annen venn gjorde meg nylig oppmerksom på at en barnefamilie egentlig handler om logistikk. Det hadde jeg ikke tenkt på, men det slo meg, ikke minst på bakgrunn av egen erfaring, at det jo er ganske riktig. Derfor rådet jeg den unge danske moren til å tenke logistikk og ikke følelser. Man har altså en rekke praktiske oppgaver som må løses, og så gjelder det å finne den mest rasjonelle måten å løse dem på. Hvis man klarer å finne ut av det uten å blande følelsene inn, tror jeg alt går så mye bedre. Prinsippene kan man gjerne også holde utenfor. Hvis det f.eks. er mest praktisk at én av partene gjør det meste av hjemmearbeidet i en periode, ja, så burde det være helt greit. Men det er, vel å merke, noe man må diskutere seg frem til og bli enige om, ikke noe som "bare blir sånn". Samliv handler også om samarbeid. Likestilling er (eller burde være) en selvsagt ideologisk overbygning, men prinsipper (og følelser) må ikke komme i veien for praktiske løsninger. Tvert imot er det sånn, tror jeg, at hvis man klarer å løse logistikken, så får både følelsene og ideologien bedre vilkår.
En helt annen ting, men som også har med kvinnedagen å gjøre: Jeg hører til dem som mener at verden går fremover, og at det er veldig lite som var bedre før. Jeg tenker for eksempel bare på hvor konform verden var i min oppvekst (jeg er 56), sammenlignet med nå. I min tid ble folk utvist fra skolen fordi de hadde "Beatles-hår". I dag kan folk gå med det håret de vil, og kle seg som de vil. Og likestillingen har faktisk kommet utrolig langt, sett i et historisk perspektiv. Jeg tror ikke et øyeblikk på at det er en utbredt oppfatning blant unge kvinner i dag at likestillingen har gått for langt, slik Aftenposten meldte for noen uker siden. Tvert imot virker det på meg som om unge kvinner i dag er svært bevisste, både på det deres formødre oppnådde på 70 og 80-tallet, og på det som er dagens virkelighet på godt og vondt.
Ikke minst i bloggsammenheng er det mange tøffe unge damer ute og går. To av lenken jeg har til personlige blogger Meningen med livet og Ord og ingenting, er til to unge damer som foruten at de blogger bra, har det til felles at de styrker meg i min oppfatning av at verden går fremover. Jeg vil derfor anbefale disse bloggene nettopp i dag.
Hvorfor jeg har illustrert dette innlegget med Edith Södergran, vet jeg faktisk ikke, bortsett fra at hun hadde sitt å stri med som menneske, dikter og kvinne. Forresten kom jeg over et innlegg om henne på forfatteren Helge Rykkjas hjemmeside, som du jo kan ta en titt på her.
Gratulerer med dagen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar