"Jeg elsker å bla like høyt som å lese ..."

«Jeg er mer en som blar enn leser, må De vite, og jeg elsker å bla like høyt som å lese, i mitt liv har jeg bladd millioner ganger mer enn jeg har lest, men jeg har alltid hatt minst like stor glede og virkelig åndslyst av å bla som av å lese. Det er jo når alt kommer til alt bedre bare å lese tre sider av en firehundresiders bok tusen ganger grundigere enn den normale leser, som leser alt, men ikke en eneste side grundig, sa han. Det er bedre å lese tolv linjer i en bok med høyeste intensitet og altså trenge fullt og helt inn i disse linjene, kan man si, enn å lese hele boken som den normale leser, som når han er ferdig kjenner den boken han har lest, like dårlig som en flypassasjer kjenner det landskapet han har fløyet over. Han oppfatter jo ikke engang konturene. Slik leser folk i dag alt i en fei, de leser alt og husker ikke noe. Jeg går inn i en bok og slår meg ned der, med hud og hår, må De forestille Dem, slår meg ned på en side eller to av et filosofisk verk, som om jeg var i ferd med å gå inn i et landskap, en natur, en statsdannelse, en jorddetalj, om De vil, for fullt og helt og ikke bare med halv kraft og halvt hjerte å trenge inn i denne jorddetalj, for å utforske den og når den er utforsket, å slutte meg til helheten med all den grundighet jeg har til rådighet. Den som leser alt, har ikke forstått noen ting, sa han. Det er ikke nødvendig å lese hele Goethe, hele Kant, heller ikke nødvendig å lese hele Shakespeare; et par sider Werther, et par sider Wahlverwandschaften og vi vet mer om disse to bøkene enn om vi hadde lest dem fra begynnelse til slutt, noe som iallfall hadde fratatt oss det meste av fornøyelsen. Men til en så drastisk selvpålagt begrensning trengs det så mye mot og åndskraft at det sjelden lar seg oppdrive og selv får vi bare sjelden til noe slikt; det lesende menneske er som en kjøtteter, på motbydeligste måte fråtsende, akkurat som kjøtteteren ødelegger mave og helse totalt, ødelegger det lesende menneske hode og hele sin åndelige eksistens. Selv en filosofisk avhandling forstår vi bedre når vi ikke sluker hele i en eneste jafs, men bare plukker ut en detalj, som, om vi er heldige, kan sette oss på sporet av helheten. Den høyeste lyst er det jo fragmentene som gir oss, akkurat som vi også føler den høyeste lyst i livet når vi betrakter dette liv som fragment, og hvor forferdelig er ikke i grunnen helheten og det ferdige og fullkomne for oss. Først når vi har den lykke å gjøre noe helt, noe ferdig, ja noe fullendt til fragment, når vi leser et slikt fragment, har vi en høy, ja under visse omstendigheter den høyeste nytelse.»

Thomas Bernhard: Gamle mestere
Oversatt av Sverre Dahl

Jeg kjenner meg litt igjen i dette. I å bla, mener jeg. Lese stykkevis og delt. Greit nok til sitt bruk. Og antagelig mye vanligere enn vi tror - og vil innrømme. Jeg vet derimot ikke om jeg er enig med Bernhards romanperson i at det rett og slett er den idelle måten å lese på.