En ung mann med god forstand på bøker ...

Jeg blir stadig like imponert over hvor edle, følsomme og ikke minst litteraturinteresserte menn de gifteklare damene i Jane Austens bøker klarer å finne. Jeg har nettopp sett BBC-filmatiseringen av Fornuft og følelser på DVD, mens utdraget under er fra Overtalelse.


«Mens kapteinene Wentworth og Harville ledet an i samtalen på én kant av rommet og underholdt de andre med et vell av anekdoter fra sin felles fortid, falt det i Annes lodd å sitte litt avsides sammen med kaptein Benwick, og godhjertet som hun var, syntes hun at hun måtte innlede bekjentskap med ham. Han var sjenert, og hadde en tendens til å bli åndsfraværende, men hennes blide, inntagende ansikt og milde vesen gjorde snart sin virkning, og Anne fikk rikelig igjen for anstrengelsen. Han var åpenbart en ung mann med god forstand på bøker, først og fremst poesi, og foruten vissheten om å ha latt ham, i hvert fall for en kveld, hengi seg til samtale om emner som de han bodde hos neppe hadde noen interesse av, håpet hun å ha vært til hjelp med noen antydninger vedrørende det nødvendige og tjenlige i å kjempe mot sorgen, noe som hadde gitt seg naturlig av samtalen. For selv om han var sjenert, virket han ikke avvisende; det lot snarere til at han var glad for å slippe å være så tilbakeholden; og etter å ha snakket om poesi og samtidens rike diktning og utvekslet synspunkter på de fremste dikterne i et forsøk på å slå fast om Marmion eller The Lady of the Lake var best, og hvordan Giaour og The Bride of Abydos skulle rangeres, og dessuten hvordan Giaour skulle uttales, viste han seg å ha så intimt kjennskap til de mest følelsesladde sanger av den ene poeten og de lidenskapeligste beskrivelser av håpløs sjelekval hos den andre; han siterte, så dirrende dyptfølt, de ulike linjene som fremstilte et knust hjerte eller et sinn knuget av sorg, og appellerte slik om medfølelse at hun dristet seg til å håpe at han ikke bare leste dikt bestandig, og til å si at etter hennes mening var det uheldige ved poesi at at den sjelden var trygg å fordype seg i for den som overhodet evnet å fordype seg, og at et lidenskapelig sinn, som var det eneste som virkelig visste å verdsette poesi, nettopp var et sinn som helst burde få den i små mengder.
Da hun så av uttrykket hans at hun ikke såret ham, men gledet ham med disse hentydningene til hans situasjon, fikk hun mot til å fortsette, og siden hun følte seg eldre av sinn, og syntes det gav henne visse rettigheter, dristet hun seg til å anbefale ham en større dose prosa i hans daglige lesning, og da hun ble bedt om å spesifisere, til å nevne de verk av våre beste moralfilosofer, de samlinger av edle brev, de memoarer av høyverdige, lidende mennesker som i øyeblikket forekom henne egnet til å anspore og styrke sinnet med de høyeste normer og de sterkeste eksempler på moralsk og religiøs utholdenhet.
Kaptein Benwick lyttet oppmerksomt og lot til å være takknemlig for den interesse hun viste, og noterte, om enn med hoderysten og sukk som vitnet om liten tro på at bøker kunne hjelpe mot en sorg som hans, navnene på bøkene hun anbefalte, og lovet å anskaffe dem og lese dem.
Da kvelden var over, måtte Anne le ved tanken på at hun var kommet til Lyme for å predike tålmodighet og resignasjon for en ung mann hun aldri før hadde møtt, samtidig som hun ved mer alvorlig ettertanke fryktet at hun, i likhet med mange store miralfilosofer og predikanter, hadde talt utførlig om et område der hennes egen opptreden lot atskillig tilbake å ønske.»

Jane Austen: Overtalelse (Persuasion)
Oversatt av Merete Alfsen