I et tidligere innlegg i bloggen fortalte jeg om hvor trendy jeg er fordi jeg går (se temaet «om å gå»). Virkelig trendy er man etter min mening bare når man er det ubevisst. For eksempel visste jeg ikke at gåingen min var trendy før jeg leste det i Dagbladets lørdagsmagasin.
Som enkelte kanskje har fått med seg, er jeg motstander av å se på fjernsyn. Jeg nekter rett og slett å la fjernsynet definere min dag og min virkelighet. Jeg velger å ikke bruke tiden til å sitte foran fjernsynet. Det vil si at de få gangene jeg ser et fjernsynsprogram, er det også snakk om et bevisst valg. I det store og hele bruker jeg fjernsynet nesten bare til å se film.
Dette medfører i praksis at det går dager mellom hver gang fjernsynet blir slått på i mitt hus. Og det står aldri og går på tomgang. Det er aldri en premissfaktor for menneskelig samvær. Selv hater jeg å komme på besøk i et hus hvor fjernsynet står på uten mål og mening og blikkene og oppmerksomheten automatisk søker mer mot den flimrende skjermen enn mot hverandre. Som sagt: Det handler om å gjøre bevisste valg om hva man vil bruke tid og oppmerksomhet på. I et litt større aspekt handler det faktisk om hva man vil bruke livet til.
Nå viser det seg at jeg, helt uten å være klar over det, også er trendy på dette området. De siste 30 årene har nordmenns fritid økt med 25 prosent. Det meste av denne nyerverede fritiden har gått med til fjernsynsseing. Eller for å si det med den svenske aforistikeren Staffan Lindén (og med relevans til denne bloggens egentlige tema): «Økt fritid gir oss mer tid til ikke å ha tid til å lese bøker.»
Som frilanser tar jeg riktignok ikke del i denne fritidsøkningen på lik linje med lønnsmottagere. Men poenget er at trenden nå går i «min» retning. Målinger viser sviktende oppslutning om sentrale programmer hos viktige målgrupper blant forbrukerne. Det bekymrer Lilleborg (Blenda, Zalo etc.), som er en av Norges største annonsører. For første gang på årevis øker de nå avisannonseringen, og de holder et våkent øye med internett fordi det er det reklamemediet som har vist sterkest økning de seneste år, med vekstrater på mellom 30 og 50 prosent.
Jeg håper at nedgangen i fjernsynsseingen betyr at folk er lei av å bli fôret med søppel, for mitt inntrykk er at innholdet i de reklamefinansierte fjernsynskanalene består mest av det (de to NRK-kanalene er fortsatt et hederlig unntak). Hvordan kan jeg vite det, når jeg ikke ser på det? Fordi fjernsynsvirkeligheten også avspeiles i dagspressen. Hver gang jeg er i butikken, ser jeg forsidene på tabloidavisene og sladderbladene jeg aldri kjøper, med stadig nye ansikter som hele Norge later til å være på fornavn med. Folk som har fått sine femten minutter med berømmelse og kanskje litt mer, av årsaker jeg ikke kjenner. Pluss, selvfølgelig, grundige redegjørelser for hviken kjendis som er sammen med hvem til enhver tid, i en verden hvor det tydeligvis er akseptert å oppføre seg som en fjortis selv i voksen alder.
Men dette var for så vidt en digresjon. Som anti-fjernsynsseer er jeg altså trendy. Trolig er jeg i så måte også utypisk. Min generasjon (femti pluss) er nok blant dem som ser mest på fjernsyn, mens det nå først og fremst er yngre mennesker som svikter dette mediet. Bortsett fra at det får meg til å føle meg mindre gammel, synes jeg det lover godt for fremtiden at yngre mennesker ikke velger livet i godstolen foran fjernsynet. Det er ikke der virkeligheten er.
«I fjernsynet råder angsten for kulturen, angsten for snakkehoder, debatt, kunnskap.»
Einar O. Risa
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar