Kunsten å ikke lese.

Interessant artikkel i Dagbladet i går, om den franske litteraturprofessoren Pierre Bayards bok Hvordan snakke om bøker man ikke har lest? Poenget er at svært mange av oss egentlig ikke har lest bøker det snakkes om, men som det tas for gitt at alle kjenner. James Joyces Ulysses (tema i denne bloggen) er et godt eksempel (og bare innrøm det; du har ikke lest Musils Mannen uten egenskaper eller Kafkas Prosessen heller, og hva med Ibsen?). Hvis du føler deg truffet, er du i godt selskap. Bayard snakker om en lang tradisjon, eksemplifisert med berømtheter som Paul Valéry, Michel de Montaigne og Oscar Wilde. Sistnevnte sa en gang at han aldri leste bøker han skulle anmelde fordi det gjorde ham forutinntatt. Han sa også, billedlig uttrykt, at det ikke var nødvendig å tømme en hel tønne vin for å finne ut om årgangen var god. Valéry var en notorisk ikke-leser. Av hans tekster om andre kjente franske forfattere fremgår det at han stort sett ikke hadde lest noe av dem han skrev om. Det handlet mer om et verks idé og hvor det kunne plasseres i forhold til andre bøker, eller det Bayard kaller «det kollektive biblioteket». Å bry seg med faktisk å lese en bok, er en form for detaljfiksering som bare forkludrer den store oversikten. Dannelse, ifølge Bayard, er nemlig ikke nødvendigvis å ha lest bestemte bøker, men å ha kjennskap til dem og kunne snakke om dem. Han forsvarer derfor ikke-lesning, og spør hva lesing egentlig er. Når er en bok lest? Når er den ikke lest? Har du lest en bok du bare nesten har kommet gjennom? Og hva med en bok du har lest, men glemt? (Og hva, spør jeg, med bøker man bare har bladd i, eller skummet gjennom?)
Jeg ser bare ett problem med Bayards bok - for fullt ut å tilegne seg hans synspunkter på og forsvar for ikke-lesing ... så må man vel nesten lese boken hans? Eller holder det å lese artikkelen i Dagbladet, slik at man har kjennskap til Bayards bok og kan snakke om den, slik jeg gjør nå ...?