«Det kollektive biblioteket», snakker den franske litteraturprofessoren Pierre Bayard om, han som nettopp har skrevet om «kunsten å ikke lese» (se innlegg her i bloggen 19. april). Joyce, Kafka og Proust er etter min mening typiske eksempler på forfattere i det kollektive biblioteket, forfattere vi alle snakker om, som få virkelig har lest, men som likevel i den grad er til stede i vår bevissthet som begreper og ikoner. Selv har jeg et relativt nært forhold til Joyce (som det vil fremgå av denne bloggen), mens Kafka og Proust - og jeg kunne for den saks skyld også nevne Virginia Woolf - er forfattere jeg håper og tror at jeg en vakker dag skal komme til å gå løs på for alvor.
Forfatteren og litteraturviteren Henrik H. Langeland har skrevet en bok om Proust som jeg har bladd litt i de siste dagene (og jammen siterer ikke han også Pierre Bayard). Her er en liten orientering hentet fra denne boken, om forfatteren og mennesket Proust og hans hovedverk På sporet av den tapte tid. Inntil videre kan jeg (og du) bruke denne kunnskapen til å fremstå som overbevisende Proust-kjennere hvis diskusjon skulle oppstå, men forhåpentligvis vil den virke som en inspirasjon til faktisk å lese Proust. Eller i det minste å gjøre et seriøst forsøk.
«Å studere Marcel Prousts liv og verk er å følge dekonstruksjonen av et menneske og konstruksjonen av en bok, metamorfosen fra person til tekst, alltid lignende med likevel alltid annerledes. Som få - om noen - andre forfattere har Proust forenet liv og verk i et livsverk. Det kostet ham helsen, det kostet ham vennskap, og det kostet ham til slutt livet. Proust skrev seg til døde, men det ble makeløs litteratur ut av det. [...] En vanlig reaksjon hos mange nordmenn når de hører navnet Marcel Proust, er ’Å ja, han der med de tolv bindene og de lange setningene.’ De fleste blir imidlertid svar skyldige når det gjelder selve innholdet. For hva handler disse mange bindene og de lange setningene egentlig om? Det er det faktisk ikke så helt enkelt å gi et entydig svar på, like lite som På sporet av den tapte tid lar seg plassere innenfor en bestemt sjanger - ’roman’ blir liksom litt knuslete når det er snakk om over 3500 sider. Både med sin form og sitt innhold sprengte verket samtidens romanbegrep: bibliotekarene i Frankrike skal visstnok ha hatt store vanskeligheter med å klassifisere verket som skjønnlitteratur eller som filosofi. Og leter man etter Proust i databaser, biblioteker og bokhandlere i USA i våre dager, finner man ham ofte plassert under Gay studies.
Tydeligvis var heller ikke Proust sikker på hvilken sjanger han utformet verket i. I sine aller første skisser til På sporet fra 1908 har han notert: ’Skal dette bli en roman, en filosofisk studie, er jeg romanforfatter?’ Det som i hvert fall er sikkert, er at På sporet av den tapte tid til syvende og sist er en fiktiv fortelling, ikke en filosofisk avhandling i klassisk forstand. Den berømte franske litteraturforskeren Roland Barthes betegner Prousts verk som en ’tredje form, hverken essay eller roman’. Proust synes aldri å ha hatt noe positivt forhold til romanbegrepet generelt, og han liker dårlig at det anvendes på hans livsverk: ’Dette er på ingen måte en roman,’ skriver han til vennen Paul Morand, og til en annen venn: ’Den ligner overhodet ikke på den klassiske romanen.’ I et tredje brev: ’Det kan kalles en roman ettersom det begrepet fraviker minst: Det handler om en mann som forteller og som sier ’jeg’, og det finnes en rekke personer.’
Proust ville at På sporet av den tapte tid skulle bli et slags totalverk i skrift, slik Wager skapte totalverk i toner. (Wagner er for øvrig den komponisten som nevnes flest ganger i verket.) Dermed ble romanbetegnelsen en sjangerhistorisk tvangstrøye han mer enn gjerne ville fri seg fra.
Og På sporet av den tapte tid er blitt et slags totalverk, som spenner over så godt som samtlige litterære epoker og sjangre, fra den mest elleville og burleske komedien til den mest opprivende og grufulle tragedien, fra lyrikken til essayistikken, fra antikken til modernismen. Proust er ikke bare romanforfatter, han er også biograf, filosof, estetiker, poet, sosiolog, essayist, retoriker, satiriker og polemiker, for å nevne noe. Samtidig tar På sporet av den tapte tid opp i seg store deler av den vestlige litterære kanon - det finnes eksplisitte allusjoner til over tusen andre bøker i romansyklusen. Litteraten Pierre Bayard hevder at Proust ’skaper et verk som tar sikte på en fyllestgjørende fortolkning av verden som sådan’.»
Fra Henrik H. Langeland: Marcel Proust. Gyldendals Ariadne-serie 2001.
Forfatteren og litteraturviteren Henrik H. Langeland har skrevet en bok om Proust som jeg har bladd litt i de siste dagene (og jammen siterer ikke han også Pierre Bayard). Her er en liten orientering hentet fra denne boken, om forfatteren og mennesket Proust og hans hovedverk På sporet av den tapte tid. Inntil videre kan jeg (og du) bruke denne kunnskapen til å fremstå som overbevisende Proust-kjennere hvis diskusjon skulle oppstå, men forhåpentligvis vil den virke som en inspirasjon til faktisk å lese Proust. Eller i det minste å gjøre et seriøst forsøk.
«Å studere Marcel Prousts liv og verk er å følge dekonstruksjonen av et menneske og konstruksjonen av en bok, metamorfosen fra person til tekst, alltid lignende med likevel alltid annerledes. Som få - om noen - andre forfattere har Proust forenet liv og verk i et livsverk. Det kostet ham helsen, det kostet ham vennskap, og det kostet ham til slutt livet. Proust skrev seg til døde, men det ble makeløs litteratur ut av det. [...] En vanlig reaksjon hos mange nordmenn når de hører navnet Marcel Proust, er ’Å ja, han der med de tolv bindene og de lange setningene.’ De fleste blir imidlertid svar skyldige når det gjelder selve innholdet. For hva handler disse mange bindene og de lange setningene egentlig om? Det er det faktisk ikke så helt enkelt å gi et entydig svar på, like lite som På sporet av den tapte tid lar seg plassere innenfor en bestemt sjanger - ’roman’ blir liksom litt knuslete når det er snakk om over 3500 sider. Både med sin form og sitt innhold sprengte verket samtidens romanbegrep: bibliotekarene i Frankrike skal visstnok ha hatt store vanskeligheter med å klassifisere verket som skjønnlitteratur eller som filosofi. Og leter man etter Proust i databaser, biblioteker og bokhandlere i USA i våre dager, finner man ham ofte plassert under Gay studies.
Tydeligvis var heller ikke Proust sikker på hvilken sjanger han utformet verket i. I sine aller første skisser til På sporet fra 1908 har han notert: ’Skal dette bli en roman, en filosofisk studie, er jeg romanforfatter?’ Det som i hvert fall er sikkert, er at På sporet av den tapte tid til syvende og sist er en fiktiv fortelling, ikke en filosofisk avhandling i klassisk forstand. Den berømte franske litteraturforskeren Roland Barthes betegner Prousts verk som en ’tredje form, hverken essay eller roman’. Proust synes aldri å ha hatt noe positivt forhold til romanbegrepet generelt, og han liker dårlig at det anvendes på hans livsverk: ’Dette er på ingen måte en roman,’ skriver han til vennen Paul Morand, og til en annen venn: ’Den ligner overhodet ikke på den klassiske romanen.’ I et tredje brev: ’Det kan kalles en roman ettersom det begrepet fraviker minst: Det handler om en mann som forteller og som sier ’jeg’, og det finnes en rekke personer.’
Proust ville at På sporet av den tapte tid skulle bli et slags totalverk i skrift, slik Wager skapte totalverk i toner. (Wagner er for øvrig den komponisten som nevnes flest ganger i verket.) Dermed ble romanbetegnelsen en sjangerhistorisk tvangstrøye han mer enn gjerne ville fri seg fra.
Og På sporet av den tapte tid er blitt et slags totalverk, som spenner over så godt som samtlige litterære epoker og sjangre, fra den mest elleville og burleske komedien til den mest opprivende og grufulle tragedien, fra lyrikken til essayistikken, fra antikken til modernismen. Proust er ikke bare romanforfatter, han er også biograf, filosof, estetiker, poet, sosiolog, essayist, retoriker, satiriker og polemiker, for å nevne noe. Samtidig tar På sporet av den tapte tid opp i seg store deler av den vestlige litterære kanon - det finnes eksplisitte allusjoner til over tusen andre bøker i romansyklusen. Litteraten Pierre Bayard hevder at Proust ’skaper et verk som tar sikte på en fyllestgjørende fortolkning av verden som sådan’.»
Fra Henrik H. Langeland: Marcel Proust. Gyldendals Ariadne-serie 2001.
2 kommentarer:
Hej! Jag spinner alltid litet extra när jag ser Marcel Proust. "Det kollektiva biblioteket" var ett fint uttryck! Jag är själv amatör-läsare, men älskar Proust sedan länge. Ja, sedan halva mitt liv, faktiskt! Det här kanske kommer att låta snobbigt, men jag läste hans böcker först en gång när jag var 18. Då förstod jag inte humorn i dem, utan var bara överväldigad av hans intelligens. Att läsa om böckerna fem år senare var fantastiskt. Då mindes jag händelserna tillsammans med Marcel, och jag hade litet mer erfarenhet och kunde se sorgen och humorn tydligare. Det är en underbar värld, beskriven av en otroligt intelligent man, och jag är glad att ha fått kliva in i den. Bok två och tre är mina favoriter, och jag önskar jag hade tid att läsa om dem en fjärde gång!
Jag tycker för övrigt att Alain de Botton är en självgod tönt som inte tillför något. Ursäkta till dem som älskar honom!
Takk for kommentaren, som inspirerer meg ytterligere til å komme i gang med å lese Proust. Jeg skjønner også hva du mener med det du sier om Botton; Henrik H. Langelands bok om Proust, som jeg nevner, er for eksempel en langt mer velskrevet og dyptloddende (men ikke kjedelig) innføring i Proust enn Bottons "Hvordan Proust kan forandre ditt liv". Men Bottons kreative klipp-og-lim-forfatterskap er tydeligvis en suksess.
Legg inn en kommentar