"Hvor mange ganger er det ikke blitt sagt «aldri mer 9. april!», uten at noe som helst er sagt - utover at vi alltid må ha våpnene klare (les: øke forsvarsbudsjettet)? Hvor mange hitlere har det ikke dukket opp de siste femti årene, for ikke å si de fem siste? At dette er banal, men likevel effektiv metaformagi, er én sak. Viktigere er spørsmålet om hvordan vi reelt sett kan lære av historien. Er en ute etter hvordan historien som kunnskap og innsikt kan tenkes, finnes det - oversatt til norsk - et lite essay av Simone Weil (1904-44): fransk, jødisk, kristen mystiker, reformistisk sosialist, lektor, selvproletarisert fabrikkarbeider, som under krigen forsøkte, døende av tuberkulose, å bli godkjent som stridende på engelsk side.
I essayet «Ordets makt» lar hun det historiske eksempelet bli springbrett for en analyse av den prekære situasjonen omkring 1936. Gode eksempler er som kjent alltid større enn seg selv. Og fordi det som har hendt, har en tendens til å gjenta seg, som Aristoteles skriver i Retorikken. Men samtidig kan ingen eksempler bli større sånn helt av seg selv. Det er dette Weil viser så eksemplarisk. I dette essayet er det trojanerkrigen som blir utgangspunktet for å tolke den aktuelle situasjonen i 1936:
I ti år drepte grekerne og trojanerne hverandre på grunn av Helena. Ingen av dem, med unntak av den forelskede krigeren Paris, brydde seg det minste om henne. Alle var samstemte i klagesangene over at hun i det hele tatt var født. Hennes person sto åpenbart ikke i forhold til det gigantiske slaget, og for alle krigerne kunne hun egentlig bare være et symbol for det kampen virkelig dreide seg om. Men hva man egentlig kjempet for, maktet ingen å sette ord på, det lot seg ikke definere, ettersom det ikke var noe som helst.
Det Weil her og en rekke andre steder bedriver, er det Nietzsche i Moralens genealogi (1887) kalte aktiv fortolkning. Ingen eksempler er bærer av en «naturlig» gitt sannhet. Hitler er aldri bare Hitler. Det eksemplene derimot kan brukes til, er å vise fram historiske funksjoner. I tilfellet trojanerkrigen er det, ifølge Weil, ikke de berømte slagene, blodsutgytelsene, strategiene og listen (noe også annen verdenskrig stort sett har blitt redusert til) som framstår som innsikten. Spørsmålet om historisk sannhet er for Weil bare overflaten. Hun analyserer trojanerkrigen nedenfra, fra krigernes sted - og ser derfor at det ikke fantes noen sannhet i denne krigen. Hva krigerne kjempet for, den skjønne, røvede Helena, var irrelevant både for staten og soldatene. Hun var et tomt ikon. Krigen hadde kun seg selv som mål. Soldatene kriget for å krige. Fienden var fiende fordi den allerede var «fiende».
Hva Weil mer presist går løs på, er symbolet. Det er symbolet som er den språklige årsaken til så mange menneskelige feilgrep og tragedier, dette vage, emosjonelle bildet, med sin altfor store betydningsaura - som likevel hevder å være det innerste i ethvert fenomen og i enhver hendelse: korset, flagget, rosen og ringen. Alt dette som får lov til å leve sitt eget liv, hevet over all praksis og realitet. Som Weil skriver: «Et årvåkent menneske vil snart oppdage at det mest bekymringsfulle ved vår tids konflikter er deres uvirkelige karakter.» Noe som fører til at Weil betraktet diskusjonene mellom tilhengere av Hitler og Stalin i 1930-årene som en strid mellom «tåkete begreper», der den eneste gevinsten vil være «å drepe dem som bekjenner seg til de motsatte begrepene». Trojanerkrigen blir for Weil aktualisert for bedre å se situasjonen i mellomkrigsårene. Men når hun skriver at det ikke er for korn til sine sultende de store statene går til krig, men for olje, som jo trengs til krigsmaskineriet, og at «[d]et som kalles nasjonal sikkerhet, er et fantasifoster, en drømmetilstand der man selv vil bevare muligheten til krig, mens alle andre er fratatt den samme muligheten» - ja, hvor godt treffer ikke det de krigene som også føres sommeren 2006?"
Fra Øyvind Rimbereid: Hvorfor ensomt leve. Essays, 2006.
I essayet «Ordets makt» lar hun det historiske eksempelet bli springbrett for en analyse av den prekære situasjonen omkring 1936. Gode eksempler er som kjent alltid større enn seg selv. Og fordi det som har hendt, har en tendens til å gjenta seg, som Aristoteles skriver i Retorikken. Men samtidig kan ingen eksempler bli større sånn helt av seg selv. Det er dette Weil viser så eksemplarisk. I dette essayet er det trojanerkrigen som blir utgangspunktet for å tolke den aktuelle situasjonen i 1936:
I ti år drepte grekerne og trojanerne hverandre på grunn av Helena. Ingen av dem, med unntak av den forelskede krigeren Paris, brydde seg det minste om henne. Alle var samstemte i klagesangene over at hun i det hele tatt var født. Hennes person sto åpenbart ikke i forhold til det gigantiske slaget, og for alle krigerne kunne hun egentlig bare være et symbol for det kampen virkelig dreide seg om. Men hva man egentlig kjempet for, maktet ingen å sette ord på, det lot seg ikke definere, ettersom det ikke var noe som helst.
Det Weil her og en rekke andre steder bedriver, er det Nietzsche i Moralens genealogi (1887) kalte aktiv fortolkning. Ingen eksempler er bærer av en «naturlig» gitt sannhet. Hitler er aldri bare Hitler. Det eksemplene derimot kan brukes til, er å vise fram historiske funksjoner. I tilfellet trojanerkrigen er det, ifølge Weil, ikke de berømte slagene, blodsutgytelsene, strategiene og listen (noe også annen verdenskrig stort sett har blitt redusert til) som framstår som innsikten. Spørsmålet om historisk sannhet er for Weil bare overflaten. Hun analyserer trojanerkrigen nedenfra, fra krigernes sted - og ser derfor at det ikke fantes noen sannhet i denne krigen. Hva krigerne kjempet for, den skjønne, røvede Helena, var irrelevant både for staten og soldatene. Hun var et tomt ikon. Krigen hadde kun seg selv som mål. Soldatene kriget for å krige. Fienden var fiende fordi den allerede var «fiende».
Hva Weil mer presist går løs på, er symbolet. Det er symbolet som er den språklige årsaken til så mange menneskelige feilgrep og tragedier, dette vage, emosjonelle bildet, med sin altfor store betydningsaura - som likevel hevder å være det innerste i ethvert fenomen og i enhver hendelse: korset, flagget, rosen og ringen. Alt dette som får lov til å leve sitt eget liv, hevet over all praksis og realitet. Som Weil skriver: «Et årvåkent menneske vil snart oppdage at det mest bekymringsfulle ved vår tids konflikter er deres uvirkelige karakter.» Noe som fører til at Weil betraktet diskusjonene mellom tilhengere av Hitler og Stalin i 1930-årene som en strid mellom «tåkete begreper», der den eneste gevinsten vil være «å drepe dem som bekjenner seg til de motsatte begrepene». Trojanerkrigen blir for Weil aktualisert for bedre å se situasjonen i mellomkrigsårene. Men når hun skriver at det ikke er for korn til sine sultende de store statene går til krig, men for olje, som jo trengs til krigsmaskineriet, og at «[d]et som kalles nasjonal sikkerhet, er et fantasifoster, en drømmetilstand der man selv vil bevare muligheten til krig, mens alle andre er fratatt den samme muligheten» - ja, hvor godt treffer ikke det de krigene som også føres sommeren 2006?"
Fra Øyvind Rimbereid: Hvorfor ensomt leve. Essays, 2006.
Disse ordene er selvsagt like aktuelle nå i 2007 som de var i 2006. Det er ikke tilfeldig at jeg kaller dette ganske lange sitatet for "ord for dagen". Datoen i dag er mettet med historikk og symbolikk for oss nordmenn. Attpåtil får vi en ekstra påminnelse om annen verdenskrig gjennom "Kriminalsjef Foyle" akkurat i disse dager. Hans assistent Milner har til og med kjempet i Norge.
I dag er det slik at vi nordmenn sitter her hjemme på berget, i en i verdensmålestokk nesten usannsynlig velstand og stabilitet. Store deler av verden ellers ser helt annerledes ut. Ikke minst synes jeg dagens ord gir atskillig å tenke på i forbindelse med Irak. Selv tenker jeg på Irak hver eneste dag. Jeg tenker på all den ufattelige menneskelig lidelsen som ligger bak de daglige rapportene om alle selvmordsbombeangrepene. Jeg tenker på alle barna som er direkte eller indirekte involvert; som mister familiemedlemmer, som lever i angst, som ødelegges av krigens redsler. Det feires ingen gudstjenester for ofrene i Irak, ingen norske biskoper eller prester sier et kvekk, det foregår ingen innsamlinger, det tennes ingen lys, det reises ingen minnesmerker. Jeg vet bare om én eneste geistlig person som har hatt mot og vett til å ta opp denne situasjonen: paven. "Det skjer ingenting positivt i Irak", lød det i hans påskebudskap, hvor han også tok for seg andre slagmarker og kriseområder i verden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar