Sub specie aeternitatis (under evighetens synsvinkel)

Mens påsken for nordmenn flest er forbundet med fjellferie, soling, KvikkLunsj og båtpuss, er påsken for oss katolikker først og fremst kristenhetens viktigste høytid. Den katolske biskopen i Oslo blir intervjuet i siste nummer av A-magasinet (4. april). Hvorfor? Fordi ingen andre har så fulle hus i påsken.
Akkurat i påsken er vi forresten ikke helt alene. To ganger i året strømmer også norske ikke-katolikker til våre kirker, nemlig midnattsmessene julenatt og påskenatt. Hvorfor? Jeg har en mistanke om at de fleste ikke-katolikker som oppsøker disse midnattsmessene kommer for «stemningens» skyld, røkelsen og lysene og alt det der. Når jeg skriver «stemning» i anførselstegn, er det fordi det ikke-katolikker beskriver som «stemning» i realiteten er noe helt annet, nemlig synbare uttrykk for den troen og det mysteriet som feires i kirkerommet. Kanskje fornemmer de ikke-katolske besøkende også noe av det, kanskje fornemmer de det egentlige. Men jeg er ikke sikker. Jeg er redd for at for dem er en slik «stemningsfull» midnattsmesse, løsrevet fra sin sammenheng, bare en stemningsmessig rus, en overflatisk opplevelse. Et pikant innslag i hverdagen. Det er mange «skapkatolikker» i Norge, mennesker som har stor sans for katolisismen og som kanskje også reelt fornemmer den åndelige kraften i den katolske kirke. Men for de fleste forblir det bare med sympatien og svermeriet. De fascineres av katolsk kultur når de er i utlandet - alle disse praktfulle kirkene som er åpne hele tiden, krusifiksene i veikanten, en helgenprosesjon kanskje ... eller for den saks skyld en midnattsmesse i en norsk katolsk kirke - men når alt kommer til alt er det utenkelig for dem å bli katolikk og en del av det vi kaller den katolske kirkes «fulle fellesskap», dvs. inngå et forpliktende forhold med det universelle fellesskapet av troende mennesker i en ubrutt åndelig og fysisk kontinuitet fra Kristus og apostlene som den katolske kirke representerer.

Intervjuet med biskopen har tittelen «Bønnemesteren», og bønn er et sentralt tema i intervjuet. Et av spørsmålene lyder:
- På hvilken måte hjelper det at mange mennesker sender bønner ut i verden samtidig?
- Bønn forandrer først de menneskene som ber. Gjør dem mer oppofrende, mer konsentrert, mer oppmerksomme. Jeg tror også bønnen har en virkning overfor mennesker som inntil da ikke har bedt. Vi får mange tilbakemeldinger om at andre beveges når de kommer forbi kirken her i helgen og ser folk stå utenfor kirken og ber. Dette er rent psykologiske sider av bønnen, som er allment beskrevet. Det som har med Gud å gjøre i bønnen, oppfattes jo i troen på at Gud kan gripe inn, og kan bevege ting i våre liv. For meg er det helt klart, og en del av min livserfaring. Men jeg kan ikke si det med autoritet overfor folk som ikke tror.

Som troende katolikk ber jeg selvfølgelig mye, ikke minst kanskje den mest katolske av alle bønner, nemlig Ave Maria, eller Hill deg, Maria, som den heter på norsk.

Jeg har imidlertid lyst til å avslutte dette innlegget med en av de vakreste bønnene jeg vet om. Den er forfattet av Pierre Teilhard de Chardin (1881-1955), fransk jesuittpater og verdenskjent paleontolog. Bønnen er et fragment av hans Messe for all jorden, som han skrev under en vitenskapelig ekspedisjon på det øde Ordos-platået helt nord i Kina i 1923.
Messen innledes slik:

«Ennu en gang, min Gud, skjønt ikke i Aisnefrontens skoger [ref. til 1. verdenskrig] men på Asias stepper, står jeg uten brød, uten vin, uten alter, og derfor hever jeg meg, over symbolene, til Virkelighetens rene majestet: og jeg, din prest, ofrer til deg på hele Jordens alter og byr deg som offergave Verdens møye og kval.»

På slutten av denne meget personlige utgaven av messen kommer så bønnen, som jeg bringer et fragment av her:

«... lær mitt hjerte den sanne renhet, den som ikke er en blodløshetens avsperring fra tingene, men en dristig flukt gjennom alle skjønnhetens riker; åpenbar for det den sanne kjærlighet, den som ikke er en ufruktbar redsel for å gjøre ondt, men den kraftige vilje til å sprenge alle livets porter; gi det sluttelig, gi det fremfor alt, gjennom en alltid klarere innsikt i ditt allestedsnærvær, den lykkelige iver efter å oppdage, å virke i og å føye seg efter verden, alltid mer og mer, for at jeg skal kunne nå dypere inn i deg.»

God påske til troende og ikke-troende lesere av denne bloggen.