20. mai 2007

Blazeren.

Jeg var invitert i konfirmasjon i vår, og en gjennomgang av klesskapet ga ingen aha-opplevelse når det gjaldt antrekk. Mørk dress er jo alltid en løsning, men jeg var så inspirert av årstiden at jeg følte at tiden var inne for et blazer-antrekk igjen. Det er mange år siden jeg hadde en klassisk blazer, og jeg har mange ganger vært inne på tanken på å anskaffe en igjen. Det kan være grunn til å gjøre oppmerksom på hva en blazer rent faktisk er. Jeg siterer like godt fra danske Mads Christensen, som har viet den klassiske blazeren en hel side i sin bok Absolutt mann som kom på Cappelen i 1999, "den ultimate guiden om stil og klær for menn" (som du ikke finner i noe antikvariat). (Jeg gjør oppmerksom på at boken ikke er oversatt av meg, og at jeg ville ha gjort en del ting annerledes. I motsetning til hva folk flest tror, er det djevelsk vanskelig å oversette fra dansk. Men nok om det.) Om blazeren skriver Mads Christensen følgende:




Jeg valgte å kjøpe en klassisk blazer av samme type som den Mads Christensen avbilder i sin bok Absolutt mann.



«Året er 1837, og kapteinen på den engelske fregatten HMS Blazer har fått et alvorlig problem. Dronning Victoria har nettopp proklamert at hun akter å inspisere det stolte skipet. Vel er båten i orden, men besetningen ser i kapteinens øyne litt for rustikke ut. Han får så, inspirert av losjakken, den tykke dobbeltspente vinterjakken som sjømennene hadde i kaldt vær, lagd en mer elegant dobbeltspent jakke i mørkeblått lerret. For å piffe opp jakken skaffer han en kasse med uniformsknapper i messing og får dem sydd på. Resultatet ble en etter forholdene elegant og funksjonell uniformsjakke. Og dronningen ble så begeistret at hun opphøyet den til offisiell uniform for Royal Navy. Skal plagget med rette kunne kalles en blazer, må knappene være av sølv, messing eller gull, og jakkestoffet skal være marineblått. Opprinnelig er blazeren dobbeltspent med to-pluss-to knapper, sidelommer med klaff, spiss-slag og eventuelt et broderi på brystlommen. Men det finnes også mer motebetonte enkeltspente varianter med to- eller treknappslukking og påsydde lommer.
Både i bransjen og blant brukerne er det mange løse jakker som kalles blazere. Det er ikke riktig. Slutt med det! Når historien er på plass, er tiden inne til å fremheve blazeren som et av de mest allsidige innslag i den velassorterte herregarderobe. Den fungerer perfekt på lystbåthavnen med hvit skjorte, grå flanellsbukser, lysebrune sko og et klassisk, stripete slips. Den haler seieren i land i St. Tropez med blekede jeans, hvit T-skjorte, bare ben i svarte collegesko og solbriller. Og om kvelden ved den helstekte smågrisen under den marokkanske himmel iført hvite linbukser, brunt flettebelte, krøllete skjorte og rustikke sandaler. Med den rette blazeren er det vanskelig å komme helt ut å kjøre. Nettopp dens historie og autensitet gir vide rammer for bruken av dette plagget.»

For å utdype Christensen litt: Blazeren er et uhyre anvendelig plagg, som - avhengig av tilbehøret - kan være alt fra relativt formelt til ganske casual. Det er et typisk sommerplagg, og bør etter min mening ikke brukes i vinterhalvåret.
Christensen er inne på et spesielt problem, nemlig at vi ikke har en egen betegnelse for en jakke av dressjakketypen som ikke er en del av en dress. I mangel av noe bedre velger jeg å kalle det penjakke. Bare den jakken Christensen beskriver over, er en klassisk blazer.

Og det var altså en blazer jeg bestemte meg for. Først og fremst trengte jeg et antrekk til den bestemte begivenheten, og årstid og type begivenhet passet perfekt for en blazer. På lengre sikt ville et blazer-antrekk være en velkommen tilvekst til garderoben. Blazeren kunne kombineres med opptil flere bukser, skjorter og sko som jeg hadde fra før.

Jeg var forberedt på at antrekket kanskje måtte kjøpes i Oslo, men lot den lokale butikken jeg foretrekker for tiden, få en sjanse. De hadde en utmerket og helt klassisk blazer i en god ullkvalitet av merket Bäumler, førsteklasses tysk konfeksjon, og den første jakken jeg prøvde, passet perfekt. Kan det være bedre? Prisen var ikke avskrekkende, men som jeg har vært inne på tidligere, må man finne seg i å betale for kvalitet. Så langt, så godt.




Bäumler, førsteklasses tysk konfeksjon.

Men man må tenke helhet, og jeg var altså ute etter et helt antrekk. Det vil si at jeg fortsatt manglet skjorte, slips og bukse. Jeg prøvde en bukse eller to, men de falt ikke i smak, så jeg oppga det. Så var det skjorte. Hvitt ville bli kjedelig, dessuten foretrekker jeg generelt skjortegensere og har brukt skjorter så lite de siste årene at jeg ikke hadde noen med hull til mansjettknapper. Og mansjettknapper ville jeg ha.




Valget falt på en blå- og hvitstripet Gant-skjorte i en solid bomullskvalitet.

Valget falt på en blå- og hvitstripet Gant-skjorte. Den var ikke billig, men skal man ha et antrekk man er fornøyd med, kan man ikke gå på kompromiss. Til skjorten kjøpte jeg to Gant mansjettknapper i gult som sto til knappene i jakken.




Mansjettknappene, også fra Gant, matchet knappene i jakken.

Et konfirmasjonsselskap er tross alt en så formell begivenhet at slips var påkrevet. Siden jeg ikke bruker skjorte særlig ofte, bruker jeg slips enda sjeldnere, så også her var en nyanskaffelse nødvendig. Jeg valgte å holde meg til blått, og bestemte meg for et med blå prikker. (Jeg kunne like gjerne ha valgt et med røde striper i, for å stå til det røde i min hustrus bunad, men jeg valgte som sagt å holde meg til blått hele veien.)




Jeg valgte å holde meg til blått også i slipset.

Da var det bare buksene igjen. Jeg var innom to andre butikker, men fortsatt uten å finne de ideelle buksene. Jeg bestemte meg da for å bruke et par lyse Armani-jeans som jeg hadde fra før. Jeans går selvfølgelig utmerket til blazer, som det fremgår av omtalen over.
Nå holdt jeg på å glemme skoene. De hadde jeg også fra før. Et par tyve år gamle Sebago-mokkasiner, sorte, og fortsatt like gode. De kan dermed stå som et godt eksempel på hva jeg mener med at man får det man betaler for. Dyre sko er lagd for å vare, og man tar godt vare på dem. Tyve år! Hadde jeg kjøpt billige sko, ville jeg ha brukt like mye penger på flere par billige sko i løpet av disse tyve årene, uten å føle tilnærmelsesvis det samme velværet som Sebago-skoene har gitt meg og fortsatt gir.



Detalj fra de tyve år gamle Sebago-mokkasinene. Still going strong. Jeg skal senere komme tilbake til sko generelt i et eget innlegg.

Og det var historien om dét antrekket. Allerede i neste uke regner jeg med å skulle bruke blazeren igjen, på en Gyldendal-sammenkomst, men da uten slips, og kanskje med en bleket Armani-olabukse i stedet for de lyse jeansene. Time will show.

2 kommentarer:

Knut Rage sa...

Det er dette kona kaller for "typiske Høyre-klær".

Jørn Roeim sa...

Ja, eller "Røkke-uniform", som det også kalles, men da må det være olabukse og bare føtter i skoene. Et svært fleksibelt antrekk, og uansett en klassiker.