Nei, jeg skal ikke slutte å skrive om bøker ...

Men jeg vil nå ikle meg (bokstavelig talt!) en ny identitet som «glamouroversetteren», inspirert av glamourbibliotekaren og glamourjuristen (sistnevnte riktignok uten egen blogg). Skjønt - egentlig var det Aina (Flimrebloggen, se lenkene) som satte meg på tanken. Hun nevnte nemlig for en tid siden, og forresten også nå ganske nylig, at hun leser Dorothy L. Sayers, en av de store engelske krimdronningene, men dessverre ikke så kjent i Norge. Siden hun er en av mine favoritter, syntes jeg det var veldig morsomt at ung norsk leser leser henne. Jeg kommer nok til å skrive mer om Dorothy L. Sayers etter hvert, bare nøye meg akkurat nå, for å komme tilbake til poenget i denne omgang, at hun var meget interessert i herreklær og har til dels inngående beskrivelser av hvordan hennes detektivhelt, lord Peter Wimsey, kler seg. Og han har selvsagt økonomi og dannelse til å kle seg utsøkt.
Aina og glamourdamene skal imidlertid ikke ha all æren for at jeg utvider emneområdet. Jeg har lenge hatt lyst til å skrive både om mannsrollen og om herreklær, og de to temaene lar seg til en viss grad kombinere. Hva har mannsrollen med dette å gjøre? Jo, det er jo en etablert myte at bare homser er opptatt av klær og liker å handle. «Skikkelige mannfolk» gjør ikke det. Jeg fleiper av og til med at jeg må ha et «homo-gen» fordi jeg både prøver å ha et bevisst forhold til klær og liker å handle. Grunnen til at jeg har et bevisst forhold til klær, er at jeg er veldig avhengig av de rette klærne for å føle meg vel.



Min salige morfar er vel det nærmeste jeg kommer et personlig stil-ikon. Det er trolig han jeg også har mine kunstneriske anlegg fra. En urban håndverksborger, alltid korrekt antrukket i nålestripet dress og hatt. Og stokk - ikke fordi han trengte det, men fordi det hørte til antrekket.
Han ville egentlig bli arkitekt og studerte møbeldesign og interiørarkitektur i Berlin, men ble snekkermester i stedet og drev egen fabrikk med møbel- og trevareproduksjon - lenge før Ikeas tid.



Stilmessig tilstreber jeg noe som kan betegnes som «avslappet eleganse», noe jeg kan føle meg passe avslappet og passe velkledd i samtidig. Jeg prøver å være klassisk uten å være kjedelig. Lenge syntes jeg at jeg ikke hadde råd til å kjøpe de klærne jeg egentlig ville ha, men så fant jeg ut at jeg egentlig brukte altfor mange penger på å kjøpe billige klær som jeg ikke trivdes i. Det er med klær som med så mye annet; man får langt på vei det man betaler for. Da jeg gikk over til å kjøpe dyrt, dvs. kjøpe de klærne jeg virkelig ville ha, skjerpet jeg også bevisstheten kraftig fordi jeg ikke ville risikere feilkjøp. Jeg begynte å tenke helhet, dvs. hele antrekk, og ikke minst kombinasjoner av plagg. Jeg har en overordnet plan og går nå meget målbevisst til verks når jeg anskaffer noe nytt. Yndlingsmerkene er bl.a. Armani, Gant og Melka, og så handler jeg en god del på fabrikkutsalget til Giovani i Sandefjord. Jeg kjøper ikke klær av et bestemt merke for merkets skyld. Når det gjelder Armani, er dette bukser som virkelig passer meg, og som jeg trives i. Filosofien er da at det er bedre å kjøpe én Armani-bukse som jeg føler meg vel i enn to--tre billigere bukser som jeg ikke føler meg vel i. Det er mulig at jeg bruker mer penger på klær enn før, men det oppveies av økt velvære og av at jeg har glede av plaggene mye lenger (en fordel for menn er nok at vi er mindre avhengig av motesvinginger).

Kommende innlegg om disse temaene blir bl.a. hvorfor norske menn er en klesmessig katastrofe og hvordan jeg nylig gikk frem da jeg trengte et nytt antrekk til en konfirmasjon.




Dorothy L. Sayers' detektivhelt lord Peter Wimsey (til venstre, tjeneren Bunter til høyre), her i den engelske skuespilleren Ian Carmichaels skikkelse. Lord Peter er alltid ekstremt velkledd. Dessuten er han litteraturinteressert som vi ser ... "Lord Peter's library was one of the most delightful bachelor rooms in London," forteller Sayers i Whose Body?. Så vidt jeg husker har han John Donne som sin yndlingsforfatter.