Hemingways Klokkene ringer for deg (den store romanen om den spanske borgerkrigen), begynner og slutter bokstavelig talt på samme sted, og med setninger som ligner hverandre. Den første setningen lyder:
«Han lå på magen på det brune barnålteppet i skogen med armene korslagt under haken, og høyt over ham gikk vinden gjennom furutoppene.»
Den siste setningen lyder:
«Han kjente hjertet slå mot barnålteppet i skogen.»
3 kommentarer:
Jeg har lest ett-eller-annet-sted om en forfatter som alltid hadde første OG siste setning klar, før han påbegynte en ny roman. Kan det ha vært Hemingway?
Uansett så er jeg ikke sikker på at første linje er SÅ viktig. Første avsnitt, derimot...Det fins et utall eksempler på glitrende gode romaner som har heller trivielle og intetsigende åpningslinjer.
Jeg vet ikke om det var Hemingway. Vi kan godt være enige om at det viktigste er at åpningen som sådag er god, ikke nødvendigvis bare den første setningen. Men nå var det dem jeg valgte å konsentrere meg om i denne omgang, og mange av dem som er nevnt, er med rette blitt berømte.
Apropos å byrje og slutte med same eller liknande setningar/ ord: "To the Lighthouse" av Virginia Woolf byrjar med noko sånt som "Yes, if it is fine to-morrow" og sluttar med "Yes, she had had her vision". Å byrje og slutte ei bok med "ja" -så fint.
Legg inn en kommentar