Slipp lesegleden løs.

Illustrasjon: Rolf Jansson. Opprinnelig laget som forsideillustrasjon til en av sitatbøkene mine. Nå henger den på veggen på kontoret mitt.


I Kjærstads artikkel ”Den virkelige kanon” (Aftenposten lørdag 2. juni), som jeg nylig refererte til, sier han blant annet at han som et alternativ forsøker å tenke seg at kanon ikke er hva vi bør lese, men det som får oss til å lese. Ikke bare de første bøkene i barndommen, men de første bøkene som fører oss inn i voksenlitteraturen. «Det er tross alt få som er blitt lesere ved å starte med Ulysses eller Peer Gynt.»

Så enig, så enig. Jeg tror faktisk at leselysten er blitt drept hos ganske mange barn og unge, fordi de har måttet lese ditt og datt. Min mening er at barn, når de er blitt gamle nok til å lese selv, bør få lese akkurat det de selv vil. Mitt første møte med en del av klassikerne var gjennom tegneseriebladet ”Illustrerte Klassikere”. Og jeg slukte Detektivmagasinet og Hardy-guttene. Jeg husker fortsatt den enorme spenningen og forventningen foran hver ny Hardy-bok, som jeg lånte av en eldre fetter. Jeg tror knapt jeg har lest så intenst noen gang. Og litt senere, Greven av Monte Christo, i en serie med Alexandre Dumas som min mor kjøpte av en dørselger. Det var akkurat så fargerikt og eventyrlig som det skulle være.

En lokalavis på mine trakter har i dag et intervju med en barnebokforfatter jeg må innrømme at jeg ikke engang har hørt om (les om ham her), som er inne på nettopp dette.

«Jeg mener at barn bør få lese fordi de har lyst til å lese, ikke fordi de må lære noe. Voksne ser skit på tv hver kveld, men ønsker på død og liv at barna må lære noe av lesingen.
En grunn til at folk ikke leser bøker, er at man ikke før lese de bøkene man vil fra start av. Et godt eksempel er Hardy-guttene, som ikke var høyverdig nok og moralsk nok som litteratur.»
Løberg mener det er ’de gamle tantene på biblioteket’ som styrer.
«De har ødelagt for mange generasjoner menn. Hver gang debatten raser bør man sjekke hva bibliotekene kjøper inn og hva de ikke kjøper inn. Lesergleden kan ikke påtvinges.»

Jeg kan selvsagt ikke være mer enig. Den misforståtte pedagogiseringen på dette området har skadet lesegleden hos mangt et barn. Den bunner etter min mening i en feiloppfatning av hvordan lesing fungerer for barn. Serier som Hardy-guttene og Frøken Detektiv er en kongevei inn til lesegleden - og dermed til mer lødig litteratur senere i livet. Dersom, vel å merke, foreldrene selv står for en genuin kultur- og litteraturinteresse og respekterer barnas egne lesevalg i slukealderen. Det er nemlig dér det ligger.

Jeg jobbet en gang litt i en bokhandel som var en av landets første med egen barnebokhandel. Det var i de progressive syttiåra. Men det var dessverre også de politisk korrekte syttiåra. Det medførte at Hardy-guttene og lignende serier var bannlyste fra hyllene. Men det var akkurat de bøkene mange kom inn og spurte etter, for om tiden var aldri så politisk, så var det ikke alle som lot seg diktere til å kjøpe korrekte bøker av typen ”far steller hus, mor kjører heisekran”.

Den samme dogmatiske holdningen lever kanskje videre hos en del bibliotekarer, som Løberg påpeker, selv om jeg faktisk både håper og tror at holdningen i de kretser har gjennomgått en ikke ubetydelig bedring. Eller sagt på en annen måte: Jeg velger å tro at barnebokbibliotekarer fremmer atskillig mer leselyst enn de kveler.

Men altså: La barn lese det de vil. La dem bestemme selv. Inspirer dem med din egen leselyst, vær et godt eksempel ved selv å velge bokhylla fremfor fjernsynet, ved selv å være nysgjerrig overfor litteraturen, og del med deg av din egen glede over bøkenes verden. Men gjør det i full respekt for at barna skal gå sin egen vei, i litteraturen som i livet.