4. juni 2007

Slipp lesegleden løs.







Illustrasjon: Rolf Jansson. Opprinnelig laget som forsideillustrasjon til en av sitatbøkene mine. Nå henger den på veggen på kontoret mitt.


I Kjærstads artikkel ”Den virkelige kanon” (Aftenposten lørdag 2. juni), som jeg nylig refererte til, sier han blant annet at han som et alternativ forsøker å tenke seg at kanon ikke er hva vi bør lese, men det som får oss til å lese. Ikke bare de første bøkene i barndommen, men de første bøkene som fører oss inn i voksenlitteraturen. «Det er tross alt få som er blitt lesere ved å starte med Ulysses eller Peer Gynt

Så enig, så enig. Jeg tror faktisk at leselysten er blitt drept hos ganske mange barn og unge, fordi de har måttet lese ditt og datt. Min mening er at barn, når de er blitt gamle nok til å lese selv, bør få lese akkurat det de selv vil. Mitt første møte med en del av klassikerne var gjennom tegneseriebladet ”Illustrerte Klassikere”. Og jeg slukte Detektivmagasinet og Hardy-guttene. Jeg husker fortsatt den enorme spenningen og forventningen foran hver ny Hardy-bok, som jeg lånte av en eldre fetter. Jeg tror knapt jeg har lest så intenst noen gang. Og litt senere, Greven av Monte Christo, i en serie med Alexandre Dumas som min mor kjøpte av en dørselger. Det var akkurat så fargerikt og eventyrlig som det skulle være.

En lokalavis på mine trakter har i dag et intervju med en barnebokforfatter jeg må innrømme at jeg ikke engang har hørt om (les om ham her), som er inne på nettopp dette.

«Jeg mener at barn bør få lese fordi de har lyst til å lese, ikke fordi de må lære noe. Voksne ser skit på tv hver kveld, men ønsker på død og liv at barna må lære noe av lesingen.
En grunn til at folk ikke leser bøker, er at man ikke før lese de bøkene man vil fra start av. Et godt eksempel er Hardy-guttene, som ikke var høyverdig nok og moralsk nok som litteratur.»
Løberg mener det er ’de gamle tantene på biblioteket’ som styrer.
«De har ødelagt for mange generasjoner menn. Hver gang debatten raser bør man sjekke hva bibliotekene kjøper inn og hva de ikke kjøper inn. Lesergleden kan ikke påtvinges.»

Jeg kan selvsagt ikke være mer enig. Den misforståtte pedagogiseringen på dette området har skadet lesegleden hos mangt et barn. Den bunner etter min mening i en feiloppfatning av hvordan lesing fungerer for barn. Serier som Hardy-guttene og Frøken Detektiv er en kongevei inn til lesegleden - og dermed til mer lødig litteratur senere i livet. Dersom, vel å merke, foreldrene selv står for en genuin kultur- og litteraturinteresse og respekterer barnas egne lesevalg i slukealderen. Det er nemlig dér det ligger.

Jeg jobbet en gang litt i en bokhandel som var en av landets første med egen barnebokhandel. Det var i de progressive syttiåra. Men det var dessverre også de politisk korrekte syttiåra. Det medførte at Hardy-guttene og lignende serier var bannlyste fra hyllene. Men det var akkurat de bøkene mange kom inn og spurte etter, for om tiden var aldri så politisk, så var det ikke alle som lot seg diktere til å kjøpe korrekte bøker av typen ”far steller hus, mor kjører heisekran”.

Den samme dogmatiske holdningen lever kanskje videre hos en del bibliotekarer, som Løberg påpeker, selv om jeg faktisk både håper og tror at holdningen i de kretser har gjennomgått en ikke ubetydelig bedring. Eller sagt på en annen måte: Jeg velger å tro at barnebokbibliotekarer fremmer atskillig mer leselyst enn de kveler.

Men altså: La barn lese det de vil. La dem bestemme selv. Inspirer dem med din egen leselyst, vær et godt eksempel ved selv å velge bokhylla fremfor fjernsynet, ved selv å være nysgjerrig overfor litteraturen, og del med deg av din egen glede over bøkenes verden. Men gjør det i full respekt for at barna skal gå sin egen vei, i litteraturen som i livet.

4 kommentarer:

Unknown sa...

Jeg husker også Hardy-guttene og Illustrerte Klassikere med glede. Og en ny bok om Hardy-guttene var en selvsagt bursdagsgave da jeg var 10-12 år. Jeg slukte disse bøkene. Så det er litt merkelig at jeg ikke kan huske handlingsgangen i en eneste bok!
Som kuriositet kan nevnes at i begynnelsen av 80-årene kom Ingvar Ambjørnsen over et knippe Hardy-gutt-bøker. Gjensynet var skuffende. Han kunne ikke huske at de var så dårlig skrevet. Det måtte da gå an å skrive bedre barne/ungdomsbøker! Det inspirerte ham til å skrive om Pelle & Proffen. Hele 10 bøker er det blitt om de gutta.

Jørn Roeim sa...

Morsomt at gjensynet med Hardy-guttene inspirerte ham. Klart det går an å skrive bedre. Men jeg ser egentlig ikke poenget i å foreta noe gjensyn med disse bøkene og forvente seg en reprise på opplevelsen man hadde den gangen. De fungerer nok bare i en helt bestemt periode av livet, men da fungerer de også!

Anonym sa...

Man skal ikke kimse av lesegleden, nei.

Selv har vi opplevd å få kritikk av en av barnas lærere fordi vi lot barna lese "uegnede" bøker som de av Dan Brown. Det var visst altfor sterk kost for en 12-åring.

Men hva gjør man når gutten kjeder seg når det kommer til mer aldersadekvat litteratur, men fryder seg over krim, fantasy og lignende?

Thomas sa...

Lin, da kjøper du hver eneste Dan Brown bok du kommer over, legger dem på stuebordet og lar naturen gå sin høyst naturlige gang!

Tehme Melck, du har så fantastisk rett i det du skriver. Forfattere som Ambjørnsen, Loe og Gyldenløw Eeg (og også Knut Nærum) har luftet lignende tanker i offentligheten, så det er jo et visst håp. Synd er det imidlertid at ingen av disse er bibliotekarer. Det hadde vært noe!