6. juli 2007

Dagens Ulysses.


Jeg er nå i kapittel 11 og er ganske fornøyd med fremdriften. Det slår meg hvor riktig det er, som Joyce selv har sagt, at Ulysses er en bok som både bør leses og leses igjen. Når jeg nå leser den fra a til å, er det 1) for å ha gjort det (som lesebragd betraktet dog bare for min egen personlige tilfredsstillelses skyld), 2) oppleve den i fullversjon, og 3) få en oversikt over den, med tanke på å trenge dypere inn i den etter hvert.

Enkel er den jo ikke, men min strategi er å godta at det er mye jeg ikke forstår, og bare lese videre uten å la dette stoppe meg. Det er mulig det er denne innstillingen som gjør at jeg nå tross alt opplever den som lettere enn før. Og den gir utrolig mye, når man leser den med et åpent sinn og uten mange forutinntatte meninger og holdninger, slik jeg prøver å gjøre. Som tidligere sagt legger jeg vekt på leseopplevelsen, på min opplevelse av boka, uten omfattende kunnskaper om og rundt den. Det hender likevel at jeg skjeler litt til for eksempel Olof Lagerkrantz’ Om James Joyces Ulysses. Han sier blant annet: «Et av målene med Ulysses er ikke å ha noe mål i det hele tatt, men å være til. En av de grunnsetningene som opprettholder romanens menneskeskildring lyder: At et menneske er til, er viktigere enn hva det gjør og hva forfatteren mener om det. Joyce viser sine skikkelser frem for oss, lar dem rusle rundt og snakke. Han avslører ikke hva han selv måtte mene. Spør vi, later han som han filer neglene.»

Også Lagerkrantz påpeker det humoristiske i Ulysses:

«Ulysses er et humoristisk verk, og det mangler ingen farger i det komiske spektrum. -- Og hva har doktoren ordinert i dag? spør frøken Douce ved disken i Ormonds bar når Simon Dedalus kommer slentrende inn. Det er meget ømhjertethet i frøken Douces formulering. De råe begjæret etter alkohol som trenger seg på hos Simon Dedalus forvandles. Han blir en hjelpetrengende som får legemidler. Frøken Douce representerer en medmenneskelighet forkledd som den vittighet man finner i alle barer og puber verden rundt.
-- Hun ville ha vunnet, hadde det ikke vært for de andre, klager en tapende veddeløpsspiller i Kiernans pub, og den morsomme omskrivningen av det fatale faktum tar brodden av tapet. Joyces morsomheter er alltid enkle i den forstand at de er allmennmenneskelige, at de er langt fra pretensiøse og lærde, at de går medfølelsens ærende, at de er vanlige. Morsomhetene i Ulysses er ofte de første vittighetene vi hørte da vi var barn. -- Er du godtemplar? sa Joe. -- Drikker ikke en dråpe mellom drinkene, sa jeg.»

(En annen morsomhet av samme type, som jeg selv har merket meg, er: "Jeg ble forkjølet i parken. Porten sto åpen." En klassisk vits. Det er mange av dem i Ulysses.)

Lagerkrantz opplyser meg også at Simon Dedalus representerer Joyces far, John Stanislaus Joyce. «Som liten gutt hadde han [James Joyce] sprunget rundt i Dublin, og det han så og hørte ble risset inn i hans hukommelse med uutslettelig skrift. Med motstridende følelser var han sterkt knyttet til sin far, John Stanislaus Joyce, som for alle hans øvrige barn var gjenstand for hat og avsky. Under navnet Simon Dedalus opptrer faren i romanen. John Joyce viet en god del av sitt liv til byens puber. Han var rappkjeftet og småfrekk, og et betydelig antall av hans replikker er gjengitt i romanen og lagt i Simen Dedalus’ eller hans svirebrødres munner. Han kjente alle, var spesialist på språket ved bardiskene, i auksjonsrommene, i begravelsesfølgene. Når det gjaldt kunnskap om Dublin, var han sønnens læremester.»

1 kommentar:

Anonym sa...

Ha, ha, ha. Jeg elsker sånne dumme vitser. :-D

Nå er jeg akkurat ferdig med Anna Gavaldas "Saman er ein mindre aleine" (Strålende!), så nå er det kanskje "Ulysses" sin tur?! Jeg fikk i alle fall ikke noe mindre lyst av dette!