Er bøker levende vesener?

Et sitat fra Forblindelsen av Elias Canetti, som jeg leser nå:

«Bøker hadde ikke liv, vel og bra, de manglet følelser, opplevde altså heller ikke smerte slik dyr og sannsynligvis også planter gjør det. Men hvem hadde noensinne virkelig bevist at anorganiske gjenstander manglet følelser? Hvem vet om ikke en bok på en måte som er oss fremmed og som vi derfor overser, lengter etter andre bøker som den i lang tid har vært sammen med? Ethvert menneske opplever øyeblikk hvor den tradisjonelle grense som vitenskapen trekker mellom det organiske og det anorganiske, i likhet med alle menneskeskapte grenser, fremstår som foreldet. Vår hemmelige protest mot denne skillelinjen kommer til uttrykk i betegnelsen ’død materie’.
Det som er dødt, har vært levende. Selv om vi må innrømme at et gitt stoff ikke lever, så ønsker vi dog for dets egen skyld at det en gang skal ha levet. Det eiendommeligste av alt, forekom det Kien, var at man betraktet bøker som mer lavtstående enn dyr. Det mektigste i vår tid, det som bestemmer våre mål og følgelig vår tilværelse, skulle ha mindre andel i livet enn dyret, enn vårt avmektige slaktoffer?» (Oversatt av Niels Magnus Bugge.)

Jeg vet ikke om jeg for alvor noen gang har tenkt på bøker som levende vesener, men jeg omfatter dem i hvert fall med kjærlige følelser og stor omhu. Men apropos det Canetti sier om at bøker kanskje lengter etter andre bøker som de i lang tid har vært sammen med, så slår det meg ofte når jeg skal plassere nye bøker i bokhylla at det ikke er så lett. De nye bøkene er inntrengere som lett skaper uro og forvirring i rekkene. Én ting er at det er trangt om plassen fra før, og de gamle bøkene er høyst motvillige til å flytte på seg. Nykomlinger vil de ikke vite noe av. Hvis man da ikke omorganiserer det hele, slik at hele avdelingen får ny og bedre plass. Da blir de gamle bøkene ofte veldig fornøyd, og mye mer åpne for å få selskap av nye, fordi de sammen utgjøre en ny og mer slagferdig enhet.
Andre indikasjoner på at bøker kanskje har liv, er hvordan bøker ofte kommer til en, nærmest trenger seg på en, for å bli lest, for å gjøre oppmerksom på seg selv. Kanskje bøker man trenger. Og så holder de oss jo med selskap. En god bok er som en god venn. Har man bøker, er man ikke alene. De gir liv til et hjem - det er noe merkelig livløst og ubesjelet over et hjem uten bøker, er det ikke? Og hvis de gir liv ... ja, da må de vel ha liv?