Grace Paley er død.

Grace Paley er død, 84 år gammel, leser jeg i Politikens søndagsutgave for i går. En av verdens beste novelleforfattere etter min (og mange andres) mening.
"Teknisk sett får Grace Paleys tekster romanen som form til å virke overflødig. Hver eneste av fortellingene hennes har et rikere indre liv enn de fleste forfatteres romaner," sa Angela Carter om henne. Og jeg vil si: Grace Paley er en av disse forfatterne som - litt tydeligere enn mange andre - lar en forstå hva skrivekunst kan være.
Tre novellesamlinger, litt lyrikk og noen essays - det var det hele, men nok til å gi henne noe bortimot kultstatus. "Jeg har mye annet å gjøre også," var svaret da hun ble spurt hvorfor hun ikke skrev mer. Hun var mor og mater familias, aktiv lokalt og globalt, fredsaktivist (bl.a. under Vietnamkrigen) og kvinnesaksforkjemper. Hun stammet fra russiske, jødiske immigranter, og bodde på Manhattan hele sitt liv.
To av bøkene hennes finnes på norsk, novellesamlingen Store forandringer i siste øyeblikk og samleutgaven Noveller (noe avkortet på norsk). Med etterord av Per Petterson, for øvrig, som sier bl.a:

«Det første en legger merke til (og det siste en glemmer) er stemmen som forteller. Den er der fra den aller første novella, og enten den er lagt i munnen på en ire, en svart, eller, som i de fleste tilfellene, ei kvinne med jødisk bakgrunn, er det alltid Grace Paleys egen originale stemme en hører. Og det er hører en gjør: En menneskelig stemme som tilsynelatende er vimsete og pussig og nesten kokett sjøl i de mest dramatiske øyeblikkene. Men det er evnen til å lytte som har skapt denne stemmen og med stor presisjon gjort det daglige talespråket om til et litterært språk som er helt unikt.»

Jeg har hennes Noveller, og det er en bok jeg stadig tar frem og leser i. En unik fortellerstemme med en helt personlig tone, som aldri slutter å fange leseren.
Et meget lesverdig intervju med henne finner du HER .