Åh, Toscana ...

«Hun går de tre hundre meterne opp gjennom hagebyen og inn porten. Der står kollegene sommerlig pyntet med solbriller ved siden av sine respektive. Hun nikker til høye og venstre og hilser på dem hun ikke har møtt før. Utveksler fraser med dem hun har møtt, men ikke sett siden forrige samling. Skjenker seg et glass ved bordet, forsyner seg med et kyllinglår og stiller seg i utkanten av en gruppe som skal besøke Provence til sommeren. Og Toscana. De har vært der før, og skal dit igjen. Det er så vakkert og mye å se på og god mat å spise og vin å drikke allerede til lunsj. Skal hun dra til Toscana i sommer? Der har hun faktisk ikke vært. Hun kjenner et øyeblikk den oppstemtheten som følger med en slik mulighet, en god idé, og lytter mer oppmerksomt. De utveksler erfaringer fra Provence og Toscana, adresser til overnattingssteder og vinslott, det tar ikke lang tid før hun har bestemt seg for ikke å dra til Toscana denne sommeren eller noensinne. For hvert ord de sier skreller de det eksotiske ved Toscana bort, befolker Provence og Toscana med seg selv og sine likesinnede middelaldrende dannede kulturinteresserte mennesker, tanken på å reise dit er uutholdelig. Å reise til Toscana og støte på sin kollega professoren med kone på torget når man føler seg rimelig trygg og så bli nødt til å ta et glass vin med dem, som de kan fortelle alt om, for de har vært på slottet der den produseres og dessuten i et bortgjemt lite jødisk museum de sterkt kan anbefale. Skrekk og gru. Jo flere ganger Toscana kommer ut av den kunstinteresserte fruens smale munn, desto mer umulig blir stedet å besøke. Har de det sånn som det ser ut? Snakker de sånn sammen som det ser ut, er det med dette språket de går løs på Toscana og snakker med hverandre underveis?»

Vigdis Hjorth: Hjulskift