Jeg hører til dem som ikke er i tvil om at ord skaper virkelighet. Etter min mening er ord viktige i det hele tatt, ikke minst på områder som kjærlighet og seksualitet, hvor feil ord lett kan bli veldig feil, hvor vi ofte mangler ord, og hvor ett og samme ord enten kan være vulgært eller opphissende avhengig av tid, sted og personer. I England er det en årlig kåring av årets dårligste erotiske skildringer. Også i litteraturen er det sånn at én erotisk skildring kan skape akkurat de rette vibbene hos noen, men bare fremkalle gjesp eller latter hos andre. En gang jeg holdt på med en oversettelse, insisterte en bekjent på at jeg absolutt måtte si «kuk» og ikke «kukk». En stakkars liten konsonant til forskjell ytre sett, men for ham tydeligvis et hav av forskjell når det gjaldt å skape de rette assosiasjoner. En tredje person har siden påpekt at dette kan skyldes forskjell mellom vestlandsk og østlandsk, altså at man foretrekker én k på Vestlandet og to på Østlandet. Jeg vet ikke, men registrerer at også Trude Marstein holder seg til én k i Gjøre godt. Selv har jeg nærmest avskrevet Torgrim Eggens forfatterskap fordi han i Hermanas kaller det mannlige lem for «dings», noe jeg opplever som banalt og dumt (innlegget finner du HER). Pussig nok avskriver jeg ikke Trude Marsteins forfatterskap av samme grunn, hun bruker nemlig også denne betegnelsen et sted i Gjøre godt. Og jeg er fullt klar over at enkelte lesere av denne blogg kanskje for lengst har reagert på min formulering «det mannlige lem». Det kan kalles så utrolig mange andre ting. Likevel synes jeg tross alt det er relativt greit å finne betegnelser på ... ja, på det mannlige lem. Mer innfløkt blir det etter min mening når vi går til det motsatte kjønn (jeg hadde så nær sagt det motsatte skritt). Dér virket det på meg som om det ikke finnes noen mellomting mellom det vulgære og det opphøyde. Men det er kanskje ikke noe problem? Å bruke begge deler, mener jeg? Og så bruke latin eller mer barnslige benevnelser hos legen?
«... venusberget, et fint ord, men vanskelig å bruke, som oljeberg eller bibelhistorie ...»
Vigdis Hjorth: Fransk åpning
«Hvem har satt de styggeste ordene på de skjønneste tingene?»
Arild Dahl: En viss eleganse
«La oss enda en gang si til hverandre de hemmelighetsfulle ordene som hører natten til.»
Boris Pasternak: Dr. Zhivago
«Som sølvsus lyder elskovsord ved natt.»
William Shakespeare: Romeo og Julie
«Du vet mitt ansikt bærer nattens maske. For blusse måtte ellers mitt jomfrukinn ved slike ord som du i natt har hørt meg si.»
William Shakespare: Romeo og Julie (Julie i 2. akt)
Julie var med andre ord (bokstavelig talt) ikke helt borte, hun kunne såkalte stygge ord, og hun brukte dem med fryd i de hete stevnemøtene med Romeo. Men bare da, for ellers ville hun rødme av skam. Typisk kvinner? Jeg tror menn flest (ikke alle) er mer fortrolige med slike ord i sitt daglige, felles språk. Menn refererer til det kjønnslige på en helt annen måte, og ikke minst i mye større grad, enn kvinner. Tror jeg. Trolig er det også generasjonsforskjeller ute og går her. At unge mennesker, også kvinner, har et friere og mer naturlig forhold til såkalte ’stygge ord’ enn min generasjon hadde. Men samtidig tror jeg også at det er store individuelle forskjeller i både bruk og oppfatning av slike ord.
Det er ikke bare eksplisitte ord som de ovenfor nevnte, som skaper problemer i intimsfæren. Vigdis Hjorth skriver i Hjulskift at Truls Olsen kaller henne, dvs. bokens kvinnelige hovedperson, for «jenta mi»:
«Jenta mi! Det liker hun. Det er viktig med ordene. Det var en som forsøkte seg med skatt en gang. God natt, skatt. Det var helt feil. Helt turn-off. Sikker noe faren hans pleide å si til moren hans, hun så bare de gamle foreldrene hans for seg. Og en som forsøkte med pus en gang. Helt feil, helt turn-off. Kanskje han hadde lest det i et blad eller faren pleide å si det til moren hans.
Det ble ikke noe mer med dem. Ordene er viktige.»
Selv ville jeg absolutt ikke brukt noen av alternativene, det blir for pludrete og banalt for meg. Folk har jo navn, ikke sant? Men bortsett fra det, er jeg veldig enig med Vigdis Hjorth. Ordene er viktige.
Dermed har jeg berørt to områder ved den seksuelle tiltrekningen mellom mennesker som jeg mener er undervurdert, nemlig luktens betydning (se innlegg 4. september) og ordenes betydning.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar