26. oktober 2007
That something itself.
Samuel Beckett er en av mine yndlingsforfattere, og jeg har nettopp tatt en liten lesemessig "avstikker" til hans Første kjærlighet. Som alltid er jeg ute etter å oppleve Beckett, ikke etter å forstå ham. Denne boken er for øvrig utstyrt med et meget godt etterord av Petter Aaslestad, som har mye interessant å si både om dette verket spesielt og om Beckett generelt.
Jeg har tidligere ymtet om at Solstad må ha lært av Beckett, og siden jeg jo nå samtidig holder på med Armand V., er det vanskelig å la være å sammenligne. Solstads setninger ligner til tider Becketts i den grad at likheten ikke kan være tilfeldig. Men likheten går etter min mening ikke lengre enn til en overflatisk likhet. Solstad har plukket opp litt av Becketts form, men innholdsmessig er det en himmelvid forskjell som i første rekke går på at Solstad alltid har noe han vil fortelle; mer eller mindre påtrengende budskap fra og om virkeligheten (sport, norsk historie, norsk politikk, det akademiske liv etc) mens Beckett utfolder seg inne i språket på en måte som Solstad bare sjelden kommer i nærheten av. Et kjent utsagn av Beckett om hans læremester James Joyce lyder: "His writing is not about something, it is that something itself." Det samme kan i enda større grad sies om Beckett selv.
Solstads diktning er i altfor stor grad "about something", mens Becketts storhet er "that something ifself".
Derfor irriterer Beckett meg aldri som leser, slik Solstad gjør (og som han gjorde i en lang passasje av Armand V. i går kveld).
Beckett er et landskap jeg aldri blir lei av å vandre i, et vakkert, stilrent landskap hvor underlige ting skjer, hvor humoren bobler som mørke kilder, hvor jeg alltid ser noe nytt, og hvor jeg - unnskyld at jeg sier det - slipper det norske, og dermed kommer bort og vekk fra alt, inn i den rene lesningens magi.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
-
Statens kunstnerstipend er tildelt. På DENNE siden er det lenker til listene over både kunstnerstipender og garantiinntekter. Flere i det l...
-
Hva passer vel bedre akkurat nå enn et sommerbilde? Gustave Courbet: Les demoiselles des bords de la Seine (été), 1856, Musée du...
3 kommentarer:
Ord som dine skaper lommer av høytid i hverdagen.
Er soulfeeder et ord?
Med ønske om en vakker dag!
Mvh Jorunn
Jøje meg! "Lommer av høytid..."
Er ikke så poetisk av meg som Jorunn, men enig i det du skriver om Beckett kontra Solstad.
Godt observert og formidlet.
Og "soulfeeder" - spar oss for denslags på denne ellers så fortreffelige bloggen!
Kari
Til Kari.
Din formening er smilende registrert!
Med ønske om en fin kveld!
Mvh Jorunn
Legg inn en kommentar