Å være forfatter og oversetter betyr også å bli anmeldt. Det kan være en blandet fornøyelse, skjønt selv har jeg ikke noe å klage på. Barnebøkene mine blir riktig nok ikke anmeldt i den grad jeg selv kunne tenke meg, antagelig fordi de er basert på tradisjonslitteratur og anmelderne tror at vitser, gåter og spøkelseshistorier er noe man mer eller mindre tilfeldig rasker sammen. Få av dem ser hva mitt prosjekt går ut på, nemlig å bearbeide dette materialet litterært.
Som oversetter blir man også sjelden sett. Kanskje like greit - det virker som de færreste anmeldere er kvalifiserte til å vurdere oversettelser. Forståelig nok på en måte; de har jo sjelden originalen til rådighet, og ville neppe heller hatt tid til å konsultere den. Men de kan jo si noe om hvordan språket fungerer på norsk. Ofte nøyer de seg imidlertid med å henge seg opp i en liten detalj, en enkeltstående tabbe, som de nevner på slutten av anmeldelsen og dermed etterlater et inntrykk av at oversettelsen som sådan er dårlig. Heller ikke her har jeg noe å klage over.
Når anmeldelsen er god, og oversettelsen ikke nevnt, er tommelfingerregelen blant oversettere at når det regner på presten, så drypper det på klokkeren. Hvis anmelderen roser en bok, men ikke nevner oversettelsen, betyr det at hun heller ikke har funnet noe ved oversettelsen å sette fingeren på; altså er det også en god oversettelse.
Slik tenker jeg når jeg leser anmeldelsen av en av mine oversettelser i Dagbladet i dag; Skyggen i vannet av svenske Inger Frimansson. Det er vel fjerde eller femte boken jeg har oversatt av henne, og jeg synes selv hun er utrolig god. Forhåpentligvis har vi fortjent den gode anmeldelsen begge to.
Anmeldelsen i Dagbladet finner du HER .
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar