En tradisjonell religiøs skulptur av den typen som finnes i de fleste katolske hjem, og som jeg har stående i vinduskarmen på kjøkkenet. Bortsett fra at St. Josef betyr noe spesielt for meg, har figuren også stor affeksjonsverdi i og med at jeg fikk den av de to siste nonnene i hjembyen min, da de for noen år siden avsluttet St. Josefsøstrenes over hundreårige tilstedeværelse her.
Det er 1. desember. Første vinterdag - i hvert fall i kalenderen, men her strømmer regnet ned. Et annet år er allerede over, nemlig kirkeåret. Med første søndag i advent begynner et nytt kirkeår. Kalenderårets rytme betegnes først og fremst av årstidene. Kirkeårets rytme betegnes først og fremst av de to store festene som vår religion feirer - jul og påske. Begge disse festene har sin forberedelsestid - advent og faste -- perioder hvor man forbereder seg på møtet med det hellige. Advent litt mindre alvorlig enn fasten i så måte - en fødselsdag er en lykkeligere begivenhet enn dramaet på Golgata (selv om sistnevnte tross alt innebærer livets ultimate seier over døden, men det skjer jo mye fælt underveis).
Men nå - advent. Mørketiden gjør den velegnet til det den bør være for troende mennesker, nemlig en tid for fordypning og ettertanke. Samtidig er den omgitt av mye støy og stress og hemningsløs kommersialisme. Egentlig ikke noe å klage over. Vi kan velge i hvilken grad det skal angå oss. Da jeg nettopp var innom det lokale kjøpesenteret på lørdagshandlerunden min, var det nisseorkester (antagelig en liten avlegger av det lokale skoleorkesteret) og fullt av barn og foreldre der. Min første reaksjon var at det var anmassende. Er det nødvendig å begynne på jula så tidlig? Men samtidig - jeg har lagt barnefamilietiden bak meg, jeg kan tillate meg å tenke sånn. De foreldrene og barna som var med på dette er i en helt annen fase enn meg - de hadde det sikkert ålreit, og antagelig en del av tilhørerne også. Min egen advents-ro er mitt ansvar, ikke omgivelsenes.
Og hvis vi tror at julestress og kommersialisme er en moderne oppfinnelse, tar vi nok feil. Da Maria og Josef kom til Betlehem, var det som kjent stuvende fullt overalt, og det er ingen grunn til å tro at markedene og basarene den gang var noe mindre stressende og hektiske enn våre butikker og kjøpesentre er i dag, kanskje tvert imot.
Apropos: I fjor leste jeg den portugisiske nobelprisvinneren (1998) José Saramagos Jesusevangeliet på denne tiden, og brukte utdrag derfra som en slags adventskalender i bloggen. Saramago er erklært ateist, men kan jo ikke fri seg fra sin katolsk-kristne kulturarv. Men nettopp fordi han ikke er «oppbyggelig» og misjonerende, men behandler dette stoffet med sin litterære tryllestav - med den kunstneriske frihet og kraft bare en stor kunstner kan - fremstiller han paradoksalt nok Jesus og hans omgivelser på en måte som gir i hvert fall meg svært mye mer enn all verdens religiøse litteratur.
En av de viktigste begivenhetene i kalenderåret for meg, inntreffer litt før jul - når sola «snur». Det tar litt tid før det merkes, men bare vissheten - fra dag en - om at nå blir det lysere, har stor virkning på meg. Det er selvfølgelig ikke tilfeldig at Jesus fødselsdag er plassert akkurat på dette tidspunktet - om han virkelig ble født den 25. desember, vet ingen, men feiringen av dette nye åndelige lyset passer jo godt sammen med den urgamle feiringen av solas vending.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar