26. desember 2007
Et juleselskap
Det er lenge siden jeg har hatt et innlegg i serien litterære måltider, men hva kan vel passe bedre nettopp nå enn en scene fra juleselskapet i «De døde», hovednovellen i Joyces gjennombruddsbok, novellesamlingen Dublinere (1914). Også den (i likhet med Ulysses) oversatt av Olav Angell.
’I det samme kom tante Kate trippende ut fra spisestuen og nærmest vred hendene av fortvilelse.
«Hvor er Gabriel?» spurte hun. «Hvor i all verden er Gabriel? Her sitter alle og venter, og så er det ingen som kan skjære opp gåsen.»
«Her er jeg, tante Kate,» ropte Gabriel med plutselig munterhet. «Klar til å skjære opp en hel flokk med gjess, om det skulle være nødvendig.»
En fet brun gås lå klar ved enden av bordet, og på den andre enden lå en stor skinke, med svoret avskåret og drysset med strøkavring, på en seng av rynket papir pyntet med persilledusker og med en papirmansjett om knoken, og rundt den lå en ring med krydderstek. Mellom disse ytterpunktene var det dekket opp med småretter - to små skåler med gelé, den ene rød og den andre gul, et flatt fat med terninger av mandelfromasj og rødt syltetøy, et stort bladformet grønt fat med stilkformet håndtak fylt med hauger av blårøde rosiner og skåldede mandler, et tilsvarende fat med en solid firkant med smyrnafiken, en skål vaniljesaus drysset med malt muskatnøtt, en liten bolle med sjokolade og konfekt svøpt i gullpapir og sølvpapir, og en glassvase med lang stangselleri. Midt på bordet sto to gamle solide krystallkarafler som skiltvakter på hver sin side av en fruktoppsats med en pyramide av appelsiner og amerikanske epler. Den ene karaffelen med portvin og den andre med mørk sherry. På lokket av pianoet sto en pudding på et enormt gult fat til tjeneste, og bak den igjen tre bataljoner med flasker, lyst og mørkt øl og mineralvann, oppstilt etter farven på uniformen, de to første sorte og brune med røde etiketter, den tredje og minste hvit med vannrette grønne bånd.
Gabriel gikk bestemt bort til sin plass ved bordenden og etter å ha kastet et blikk på eggen av forskjærkniven, stakk han gaffelen bestemt i gåsen. Han følte seg helt avslappet nå, for han var en mester i å skjære opp, og det var ingenting han likte bedre enn å presidere for enden av et veldekket bord.
«Frøken Furlong, hva skal jeg få gi Dem?» spurte han. «Et vingestykke eller en skive av brystet?»
«Bare en liten skive av brystet, takk.»
«Frøken Higgins, hva vil De ha?»
«Å takk, hva som helst, herr Conroy.»
Mens Gabriel og frøken Daly sendte rundt tallerkener med gås og med skinke og med krydderstek, gikk Lily langs raden av gjester med et fat varme poteter i en hvit serviett. Det var Mary Janes idé, og hun hadde også foreslått eplemos til gåsen. Men tante Kate hadde svart at helstekt gås uten eplemos alltid hadde vært godt nok for henne, og hun håpet at hun aldri skulle få oppleve å spise noe annet. Mary Jane serverte elevene sine og sørget for at de fikk av de beste stykkene. Tante Kate og tante Julia åpnet flasker og brakte dem fra pianoet, øl til herrene og mineralvann til damene. Det hersket en stund atskillig munter forvirring av støy og latter, beskjeder fra folk som sa hva de ville ha og som ombestemte seg, lyden av kniver og gafler som klirret mot tallerkener og korker som ble trukket opp. Gabriel begynte å skjære opp nye porsjoner så snart han var ferdig med første omgang, uten at han hadde servert noe til seg selv. Alle protesterte høylytt, og han møtte dem på halvveien ved å ta en stor slurk av ølglasset, for arbeidet med skjæringen hadde gjort ham varm og het. Mary Jane satte seg stillferdig ned for å spise, men tante Kate og tante Julia vimset fremdeles rundt bordet, tråkket i hælene på hverandre og gikk i veien for hverandre og ga hverandre beskjeder som ingen av dem hørte. Browne tryglet dem om å sette seg ned og spise, og det samme gjorde Gabriel, men de sa at det ikke hastet, og til slutt reiste Freddy Malins seg, grep tak i tante Kate og trykket henne ned i stolen under alminnelig jubel.
Da alle var vel forsynte, sa Gabriel med et smil:
«Vel, hvis det nå er noen som vil ha mer av det udannede mennesker kaller fyll, så la da bare hun eller han si ifra.»
Et kor av stemmer forlangte at han skulle begynne å spise selv, og Lily kom bort med tre poteter som hun hadde holdt av til ham.
«Vel, vel,» sa Gabriel vennlig idet han tok en ny slurk øl. «Og vennligst glem mitt nærvær, mine damer og herrer, i noen minutter.»’
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
-
Statens kunstnerstipend er tildelt. På DENNE siden er det lenker til listene over både kunstnerstipender og garantiinntekter. Flere i det l...
-
Hva passer vel bedre akkurat nå enn et sommerbilde? Gustave Courbet: Les demoiselles des bords de la Seine (été), 1856, Musée du...
4 kommentarer:
Tenk at du blogger The Dead! Nå ble jeg skikkelig forelsket i bloggen din :D
Bloggen din var også et hyggelig bekjentskap, som jeg gjorde i dag.
Ah, "The Dead" -- en av verdenslitteraturens helt store noveller; det er ikke særlig originalt å hevde det, men det kan ikke sies for ofte. Og alle som har sett filmversjonen av John Huston, med datteren Angelica i en av rollene (fra sent 80-tall, mon tro?) blir jo stormforelsket i miljøet og skildringen av Dublin tidlig i århundret. Sluttscenen, den berømte og vemodig vakre med snøen som faller, er nydlig ivaretatt av Huston. Bedre filmatisering kan ikke gjøres!
Bloom: Jeg har ikke sett denne filmen, men det fikk jeg lyst til nå.
Legg inn en kommentar