Kjapp leserapport på en utrolig grå og regntung første søndag i advent

Jeg leser Marta Norheims Røff guide til samtidslitteraturen. Igjen opplever jeg det litt pussige at jeg ikke legger merke til at jeg leser nynorsk, som med Beckström-boka. Samtidig registrerer jeg at Norheim skriver det jeg oppfatter som et mer normalt nynorsk enn Austigard, som spekker nynorsken sin med noen høyst forvirrende bokmålsformer. Men jeg skal komme tilbake til Austigard i et eget innlegg.

Norheim skriver utrolig godt. For det første har hun et godt språk, og så skriver hun ujålete, usnobbete og saklig, men samtidig personlig, og med stor kunnskap. Dette er sakprosa på sitt aller beste, fri for akademikerspråk og uforståelige fagtermer. Norheim unngår for eksempel ordet "diskurs", noe jeg setter utrolig stor pris på. "Diskurs" er kultursfærens store moteord for tiden, og jeg vet knapt hva det betyr. Det sier meg ingenting. Hver gang jeg støter på dette ordet i en Morgenblad-artikkel eller en samtale, vet jeg at denne artikkelen eller samtalen ikke er for meg.

Det første som slår meg etter å ha lest denne røffe guiden til samtidslitteraturen, er at det er utrolig mye norsk samtidslitteratur jeg ikke får lyst til å lese. Dermed får jeg bekreftet et inntrykk jeg allerede hadde fra før, nemlig at den norske samtidslitteraturen stort sett handler om navlebeskuende særinger i by og bygd i steinrøysa Norge.
Hvis handlingen i boka foregår i en by, skal det være dop, banning og puling, og det hele skal være veldig trist og problematisk og minne mest mulig om en Wam og Vennerød-film. Hvis handlingen i boka foregår i en bygd, skal ingrediensene være nøyaktig de samme, bare med en del bilkjøring i tillegg, fortrinnsvis med gamle volvoer.

Slik jeg oppfatter norsk samtidslitteratur etter denne gjennomgangen, er den mer eller mindre kjemisk fri for enhver påvirkning fra de store kulturelle sammenhenger i verden utenfor steinrøysa. Her er ikke snev av europeisk åndstradisjon, historie, kunnskap eller åndelig utsyn. Eller av store følelser.

Jeg har tidligere i bloggen fremkastet en tese om at all litteratur handler om kjærlighet. Men ikke norsk samtidslitteratur. Norheim skriver:
"Kropp, begjær, skam og sex - kva blir det så av kjærleiken? kan ein spørje seg sjølv, og det er eit godt spørsmål. Den romantiske kjærleiken som dyrkar den einaste eine og går gjennom eld og vatn for å vinne hjartet og sjela og kroppen til den utvalde, kvar finst den? Svaret er at den finst nesten ikkje."

Ikke engang det.