I dette avsnittet fra Beate Grimsruds Søvnens lekkasje er det noe som er fryktelig galt. Hva sikter jeg til?
"De er min lille teatergruppe, men de skal ikke være her. Vi pleier å øve innendørs i forsamlingslokalet der den Høye bor, og i dag er det fridag. Sitter de på min parkbenk og øver i smug? De virker så lette i dag. De skal spille skuespillet: Mens vi venter på Godot av Samuel Becket. Selv husker jeg ikke teksten. Men det er jeg som bestemmer."
5 kommentarer:
Han heiter Samuel Beckett. Dobbel konsonant er viktig, sjølv blant absurdistar. (Jarle)
Ja, ikke sant. Beckett. Å skrive personnavn feil er ille uansett, men et sånt navn, og i en bok! Det går rett og sett ikke an. Eller - det ser vi jo at det gjør, men jeg mener: Det burde ikke gå an.
Nettopp: Gamle Sam hadde to t'er i etternavnet.
Fint at Grimsrud har beholdt den gamle norske tittelen på stykket, dog. Den nye norske oversettelsen av tittelen er dårlig, etter min mening. "Vente på Godot" med infinitivskonstruksjon underslår jo tidens varighet, gir ikke noe inntrykk av at de/vi fyller sine/våre liv med ablegøyer og tull _mens_ de/vi venter. Stykkets franske og engelske tittel har heller ingen infinitivskonstruksjon. Her er det samtidigheten, ventingen og tidens varighet som er selve poenget. (bloom)
Her er det ein redaktør og korrekturlesar som ikkje har vore vaken! (For forfattaren kan jo sjølvsagt ikkje få skulda...)
En irriterende slurvefeil, men det kunne ha vært verre. La oss si at hun kalte stykket: "Mens vi venter på Ågot".
Legg inn en kommentar